«Istid 3: Dinosaurene kommer» (norsk tale - 3D-versjon)En familieaffære

(ABC Nyheter): Her kunne jeg selvsagt ha lirt av meg en masse irriterende språklige bilder om hvordan «Istid 3: Dinosaurene kommer» kan kjøle deg ned i sommervarmen, gi deg en oppkvikkende og iskald kinoopplevelse i heten og så videre. Men det skal du slippe. Det jeg kan si er at dersom du har barn i målgruppen er det liten tvil om at den forhistoriske gjengen som kommer til å begeistre nok engang.

Barnas favoritter

Ingen skal anklage filmskaperne for å være opphengt i historiske fakta. Jeg kan nesten se for meg idèmyldringen hvor ett eller annet lurt hode plutselig bryter ut: «Hva med dinosaurer? Barn elsker dinosaurer!». At disse skapningene ikke akkurat levde i samme epoke som for eksempel mammutene har mindre å si. Men det er ingen grunn å sutre over det. Her blander vi barnas favorittingredienser sammen og mikser inn litt action, mye humor og den obligatoriske dæsjen av klissete moral. Man har til og med klart å presse inn et par prompevitser.

For å toppe det hele vises filmen i 3D i enkelte saler noe som til tider funker bra. Plutselig stikker en hale ut av lerretet eller en stor og farlig dinosaur brøler deg midt i ansiktet. Tiltross for enkelte høydepunkter sitter man imidlertid igjen med en følelse av at formatet ikke blir utnyttet til det fulle. Det blir ikke lekent nok.

Hønepappa

Forrige gang var global oppvarming på agendaen, i «Istid 3» er det familieverdier som står i sentrum. Manny (Otto Jespersen) og Ellie (Linn Skåber) venter nemlig sin første baby-mammut. Graviditeten får store konsekvenser også for resten av den snåle flokken. Den kommende Manny ser nemlig ut til å være hardt rammet av ukontrollerbare homoner og har utviklet seg til en overnervøs hønepappa. Resultatet er at både sabeltigeren Diego (Sven Nordin) og forvirrede Sid (Dagfinn Lyngbø) føler seg avvist av den kommende kjernefamilien. Mens Diego planlegger å stikke av tar Sid tar saken i egne hender. Han finner tre egg som han raskt adopterer som sine egne, små babyer. Det eneste problemet er at eggene inneholder dinosaurunger og mammaen deres er alt annet enn fornøyd med kidnappingen.

Også denne gangen blir de morsomste vitsene levert av Dagfinn Lyngbø i rollen som den naive, godhjertede og akk så idiotiske Sid. «Jeg er alenemor til tre, jeg fortjener litt slingringsmonn!», skriker han da ett av de uoppdragne «barna» hans spiser en uskyldig lekekamerat. Det er særlig relasjonen mellom Sid og de kjøttetende dinosaurtrillingene som vekker størst humring, hos oss voksne i alle fall.

Frosset kjønnsrollemønster

Ellers er humoren nokså forutsigbar med innslag av overraskende platte og stereotype betraktninger rundt kjønn. I denne type lett underholdning har rollemønsteret mellom mann og kvinne tydeligvis ikke endret seg mye siden istiden. Da det sjarmerende ekornet Scrat, finner sin Scratine tar det ikke lang tid før madammen sjefer ham rundt og kun er opptatt av å bygge hus og heim. Deler av handlingen er i tillegg så tungt neddynket i moral og «riktige» familieverdier at man kan bli litt matt.

Dette er imidlertid noe vi voksne i publikum får slite oss gjennom, mens barna mest sannsynlig vil omfavne den kule «Istid»-gjengen med begge armer og vente spent på neste film i serien.