The Mars Volta: «Octahedron» (Mercury UK/Universal)

Gnisten mangler

Gnisten mangler
Gnisten mangler

<pThe Mars Volta mangler den berømte nerven. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

The Mars Voltas «Frances The Mute» fra 2005 er et fantastisk album bestående av sjangerkryssende progrock. Det er en av de siste platene jeg kan huske å ha satt meg ned med hodetelefonene og bare lyttet og bladd i coveret, og det er et av de få albumene som fortjener den oppmerksomheten.

Langt roligere

«Frances The Mute» var en verdig oppfølger til bandets nesten like fantastiske debutskive «De-Loused In The Comatorium», og begge albumene bør nevnes på enhver liste som skal ramse opp gode rockeplater det første tiåret i dette årtusenet.

Gruppas nyslupne femte album, derimot, fortjener ikke på langt nær så mye oppmerksomhet. «Octahedron» er visstnok resultatet av at bandet ville lage en akustisk plate, men det er naturligvis ikke noe som faller naturlig for The Mars Volta. Selv om plata er nevneverdig roligere enn tidligere bedrifter, progges og gitarsoloes det over en lav sko her også.

Sånn sett kan man heller si at The Mars Volta har gjort samme vending som Opeth gjorde da de slapp «Damnation», som er en veldig rolig plate i forhold til svenskenes øvrige verker. «Octahedron» er langt fra en unplugged-plate, men er likevel nevneverdig annerledes enn The Mars Voltas backkatalog.

Mangler nerve

Likevel får vi i all hovedsak mer av det samme. Åpningssporet «Since We've Been Wrong» låter som en omskriving av «Televators» fra debuten. «With Twilight As My Guide» er så å si samme låt som «The Widow» fra «Frances...», bare uten de forløsende refrengene fra sistnevnte. Og det er jo ganske skuffende, ettersom The Mars Voltas største styrke alltid har vært deres evne til å overraske og tenke nyskapende.

For selv om deres tredje og fjerde album, henholdsvis «Amputechture» og «The Bedlam In Goliath», ikke var så interessante som de to første, var det to beist på over 75 minutter hver, som var så fylt til randen med musikk, at det kunne ta luven av den beste. Og det står det jo respekt av.

De åtte låtene på «Octahedron» fordeler seg på relativt beskjedne 50 minutter, og albumet introduserer ikke noe nytt i Cedric Bixler-Zavalas og Omar Rodriguez-Lopez' låtmaker-verktøykasser. Men for all del, de to herrene kan fortsatt sine ting. «Cotopaxi» for eksempel er en eksplosiv liten rakker i sjangeren, øh, matte-funk­. Denne og påfølgende låt, «Desperate Graves», er platas to korteste låter. Tilfeldigvis er det også de to låtene jeg liker best, ganske enkelt fordi begge er veldig fokuserte og har en framdrift flere av de andre låtene mangler.

Fansen blir ikke skuffet

Det største problemet på «Octahedron» er nemlig mangelen på fokus, driv og nerve. På sine to første album viste The Mars Volta at de kunne la låter vare i både 8, 13 eller for den saks skyld 30 minutter («Cassandra Gemini») uten at det ble kjedelig. Selv i de eksperimentelle partiene som hovedsaklig besto av ambiente lyder, var det alltid noe som drev låtene videre, og som holdt på lytterens oppmerksomhet.

Der The Mars Volta tidligere har klart å være overbevisende formidlere gjennom låtenes driv og Bixler-Zavalas intense vokal, virker de rett og slett uinspirerte på «Octahedron».

Likevel vil fansen neppe bli veldig skuffet. The Mars Volta er fortsatt seg selv like, og de har utvilsomt en egen sound. Dessverre virker det som de nå har kommet så langt ned progrock-stien at de lager musikk kun for musikkens skyld. «Octahedron» er nemlig musikalsk og teknisk imponerende, men virker upersonlig og engasjerer meg ikke. Noen vil kanskje si at en treer er strengt for denne plata, men Omar og Cedric kan så mye bedre!

Personvernpolicy