Umulig å spå utfallet i Iran
<pDen dramatiske utviklingen i Iran etter valget har overrasket de fleste, og vestlige kommentatorer har vært raske med å komme med spådommer.</p
Felles for de fleste av disse spådommene er at de bygger på begrenset innsikt i den iranske maktstruktur. I virkeligheten er det umulig å si noe skråsikkert om hvordan det går. Situasjonen minner meg litt om den tid det sovjetiske systemet var temmelig lukket, og vi såkalte kremlinologer brukte lupe for å finne mer eller mindre skjulte tegn til forandringer i sovjetisk ledelse og politikk. Det viste seg at de fleste sovjeteksperter tok feil, siden de trodde at systemet var så totalitært og grunnfestet at det ikke lot seg forandre på meget lenge. Derfor kom utviklingen i Sovjetblokken i 1989-90 så overraskende på de fleste.
Til demokratibevegelsen i Kina forholdt Vesten seg mer optimistisk, men her ble resultatet det motsatte av det som skjedde i Sovjetunionen og Øst-Europa. De reformvennlige i partiledelsen tapte og regimet slo brutalt ned på demokratibevegelsen på Den himmelske freds plass.
Vil utviklingen i Iran følge det sovjetiske eller det kinesiske eksempel? Eller vil den ta en helt annen retning?
Her er spekulasjonene legio, for det er mindre vi vet om de interne maktforhold i Teheran idag enn vi visste om Moskva og Bejing på 1980-tallet.
Eksiliranere som kilde
Noe kunnskap kan vi hente hos iranere i eksil, som f.eks. den norsk-iranske legen og menneskerettighetsforkjemperen Mahmood Amiry-Moghaddam, som sier til VG at utfallet av maktkampen i i Iran vil ha stor innflytelse både på de shiamuslimske grupper i Irak og på konflikten mellom Israel og palestinerne. Teheran støtter som kjent både Hamas og Hisbollah med våpen og penger. Det er ikke vanskelig å være enig med Amiry-Moghaddam. Men vi vet både fra Irak og fra andre konfliktområder at emmigranter ofte kan være upålitelige kilder på grunn av forståelig ønsketenkning.
Artikkelen fortsetter under annonsenAkademiske eksperter
Rundt omkring på universiteter og institutter i Norge og i utlandet sitter det eksperter som virkelig kan Iran ut fra mange års studier og opphold i landet, men det er også mange akademikere som er raskt ute som "eksperter" uten at de har særlig bedre bakgrunn for sine meninger enn utenriksjournalistene. Professor Øystein Østerrud advarte mot denne tendens for en tid siden.
Historie og religion
Er vi da helt uten holdepunkter når vi skal forsøke å bedømme utviklingen i Iran? Nei. Som alltid vil det være nyttig med historiske studier og ikke minst kunnskap om kultur og religion. Persia er et gammelt og stolt kulturland der sivilisasjonens vugge stod. Iran har idag som før i tiden mange betydelige diktere og musikere, og noen av dem har seriøst beskjeftiget seg med menneskerettighetsspørsmål.
Artikkelen fortsetter under annonsenIranerne glemmer ikke
Det er også nødvendig å minne om nyere historie, som da vestmaktene på 1950-tallet intrigerte mot Mossadeq og fikk ham avsatt til fordel for Sjahen, eller da vestlige land hjalp Saddam Hussein med moderne våpen, gass og etterretningsinformasjon i angrepskrigen mot Iran. Slikt glemmer ikke iranerne, selv om de er aldri så kritiske til president Mahmoud Ahmadinejad. Og slikt forstår hans motkandidat Moussavi som selv er et produkt av den iranske revolusjon og må ta hensyn til sine landsmenns æresfølelse.
Artikkelen fortsetter under annonsenInteressant samfunnsutvikling
Viktig er også alt det interessante materiale som sosiologer og sosialantropologer har kunnet legge frem om det iranske samfunnet. Det er et ungt samfunn der stadig flere får høyere utdannelse, ikke minst kvinnene. Det er et samfunn der kvinnene bak sin påtvungne burkaer tenker mer selvstendig og fremtidsrettet enn regimet liker. Det er denne ungdom og middelstanden som har gått ut i gatene og demonstrert mot det de anser som valgfusk. Før eller senere vil disse krefter sannsynligvis vinne frem, men det er umulig å si om tiden er inne for det.
Artikkelen fortsetter under annonsenRegimets maktmidler
Det vi vet og det vi har sett av brutal maktanvendelse i det siste, demonstrerer at regimet har tilstrekkelige maktmidler til sin disposisjon. En ting er armeen på 350 000 mann, utstyrt med moderne våpen som det har vært forholdsvis lett å få kjøpt fra Russland og til og med fra Vesten. Men de militære ledere vil antagelig nøle med å begå et blodbad mot sitt eget folk. Derimot kan regimet stole helt og fullt på to maktgrupper - Pasdaran, 125 000 soldater som opptrer som revolusjonens voktere, og Basij som omfatter en million politifolk som kontrolleres av Pasdaran. Det er et fryktinngydende maktapparat.
Veteranene er splittet
Det som kan gi håp, er at veteranene fra revolusjonen ser ut til å være splittet. Ekspertrådet består av 86 muslimske rettslærde og ledes av Ali Akbar Hashemi Rafsanjani som ikke alltid er enig med den øverste religiøse fører ajatollah Ali Khamenei. Ekspertrådet kan i teorien avsette Khameni. Likeledes er det et råd av seks religiøse og seks sekulære jurister som skal overvåke om lover og regler er i samsvar med islamsk rett - sharia. Vi vet ikke om de vestlige etterretningstjenester har sine folk i disse viktige fora, slik det lyktes dem å verve toppagenter i Sovjetunionen og særlig i Øst-Europa.
Artikkelen fortsetter under annonsenVestmaktene tilbakeholdne
En seriøs bedømmelse av utviklingen i Iran bygger altså på mange usikkerhetsmomenter. Derfor har de fleste vestlige stater med USA i spissen vært uhyre tilbakeholdne med å kommentere situasjonen. Særlig påfallende var president Barack Obamas forsiktighet som må sees på bakgrunn av hans forhåpninger om en dialog for å unngå at Iran skaffer seg atomvåpen. President Ahmadinejads uttalelser allerede før valgfusket var ikke særlig forhåpningsfulle for Omabas dialogønsker.
Mordet på Neda
Det som fikk presidenten på sin fjerde pressekonferanse tirsdag til å si at han var "rystet og forferdet", var det brutale mordet på den unge kvinnen Neda Agha Soltan. Neda er blitt et symbol som Obama ikke kunne overse og som vil plage regimet i Teheran. Drapet på Neda ble mobilfilmet, og opptaket ble lagt ut på nett og fjernsyn over nesten hele verden, bortsett fra i Russland og Kina som fisker i rørt vann og selv ikke tillater full ytringsfrihet. I nabostatene rundt Det kaspiske hav og i Sentral-Asia får folk flest heller ikke vite hva som foregår i Iran, for der er regimene enda mer diktatoriske og korrupte, selv om Statoil og amerikanerne gjør sine hoser grønne hos dem.
Artikkelen fortsetter under annonsenMobil og Internet
Det er for tidlig å hevde, som mange vestlige kommentatorer har gjort, at mobiltelefon og Internet vil gi demonstrantene en seier over regimet. Twitter, Facebook, mobilvideo og andre teknologiske muligheter tas i bruk av demonstrantene etter at myndighetene har gjort det nesten umulig for vestlige journalister å dekke begivenhetene.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Men dette er et tvegget sverd. The Wall Street Journal kunne nylig bekrefte det mange hadde hatt mistanke om, nemlig at Siemens og Nokia har forsynt makthaverne i Teheran med de mest avanserte midler til å avsløre og ta de som står bak dette. De undskylder seg med at de respekterer de lover som gjelder i de enkelte kland og at de overholder FNs og EUs regler. Men det er et skalkeskjul av samme type som vestlige industrialister brukte da de forsynte Saddam Hussein med gass og våpenteknologi. Jeg må dessverre være enig med dem som mener at de som tror Internet vil frigjøre Iran, risikerer å bli sørgelig skuffet.