Wilco: «Wilco (The Album)» (Nonesuch/Warner)

Solid som alltid

Wilco, med Jeff Tweedy (midten) i spissen, tangerer sine beste utgivelser. Foto: Nonesuch/Warner Music (promo)
Wilco, med Jeff Tweedy (midten) i spissen, tangerer sine beste utgivelser. Foto: Nonesuch/Warner Music (promo)

<pPå sitt nye album er et poppete Wilco som vanlig på sitt aller beste. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Wilco (The Album)»«Wilco (The Album)»

Chicagos jevneste og stødigste band gjennom de siste 15 årene eller så, Wilco, slipper sitt syvende studioalbum førstkommende mandag.

Og som vanlig leverer Jeff Tweedy og hans medsammensvorne atter et helstøpt album.

Intet unntak

Wilco, som spiller på Øyafestivalen i august, synes ikke å være i stand til å levere fra seg svake plateutgivelser. Fra bandet debuterte med «A.M.» i 1995 har de jevnt og trutt hostet opp det ene solide albumet etter det andre. «Wilco (The Album)» er intet unntak.

Denne gangen er det den mer lystige utgaven av Wilco vi møter. For akkurat som den ti år gamle sommerperlen «Summerteeth», består også «Wilco (The Album)» av et utvalg sjelden fengene popperler av den sorten det ikke går så altfor mange av på dusinet.

Albumet åpner lett, ledig og ironisk med småvittige «Wilco (The Song)». Herfra går det i mange forskjellige temaer, både alvorlige og mindre seriøse. Hele veien servert av et betydelig mer poppreget band enn hva som har vært vanlig fra denne kanten.

Det vil si; Wilco har flørtet med popkunst på høyt nivå tidligere. Åpningssporet fra «Summerteeth» (1999), «Can't Stand It » er ett eksempel på det. «Jesus, Etc. /Jesus, Etc(live). » fra klassikeren «Yankee Hotel Foxtrot» (2002) et annet.

Fosser over av høydepunkter

Kjærlighetseposet «You And I», hvor Jeff Tweedy for første gang på et ordinært Wilco-album synger duett - her sammen med det kanadiske singer/songwriter-esset Leslie Feist (best kjent under artistnavnet Feist), er albumets mest umiddelbare høydepunkt.

Men «One Wing», «You Never Know», «Solitaire», «I'll Fight» og «Sonny Feeling» er andre godlåter som setter standarden.

Om det er alt.country-gutta i Wilcos turnevirksomhet sammen med Crowded Houses Neil Finn og hans prosjekt 7 Worlds Collide som er årsaken til at bandet tilnærmer seg popmusikkens spilleregler skal være usagt. Men Wilco fremstår som sjeldent glødende på dette albumet.

Mer enn alternative

På «Wilco (The Album)» får vi flere eksempler på at Wilco er noe langt mer enn et tradisjonelt alternativband med en fot i den alternative rocken og den andre i mer tradisjonell americana. Noe ikke minst «Country Disappeared» speiler godt.

Wilco har atter en gang fått med seg Jim Scott i produsentstolen. Og akkurat som han gjorde forrige gang, på forgjengeren «Sky Blue Sky» (2007), samt på nevnte «Summerteeth» og «Being There» (1996), lokker han frem det beste hos en inspirert Jeff Tweedy og hans eminente bande.

Det er vanskelig, ja nesten litt urettferdig, å måtte stille «Wilco (The Album)» opp mot bandets tidligere utgivelser. Ikke fordi dette ikke er solid håndverk, men fordi Wilco ikke synes å ha snøring på hvordan levere fra seg middelmådigheter.

Konkludert står kanskje ikke «Wilco (The Album)» tilbake som gruppens aller beste utgivelse. Men at den tangerer og er fullt på høyde med det beste Wilco har servert oss tidligere («Being There», «Summerteeth», «Yankee Hotel Foxtrot» og «Sky Blue Sky»), er det ingen som helst tvil om.

«Wilco (The Album)» er i ordinært salg fra mandag 29. juni.

Personvernpolicy