Å være eller ikke være rasist

Man kan utføre rasistiske handlinger uten å være rasist, men hvor går skillet? Illustrasjonsfoto: Scanpix
Man kan utføre rasistiske handlinger uten å være rasist, men hvor går skillet? Illustrasjonsfoto: Scanpix

<pHjulene på bussen går som kjent rundt og rundt, og det gjør norsk rasismedebatt også.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om skribenten

Henrik Lunde jobber til daglig som informasjonsleder i Antirasistisk Senter.

Flere innlegg fra hans faste spalte hos ABC Nyheter kan leses her.

13. september i 2008 skulle norsk-iranske Darious Salemi inn på en bensinstasjon på Mortensrud for å kjøpe seg mat. Han ble overfalt av en ung gutt og fikk kuttskader i ansiktet, ødela fem tenner og ble sykemeldt i syv uker. Under den pågående rettssaken i Oslo, hevder aktor at volden var rasistisk motivert og begrunner det med at den tiltalte 17-åringen viste nazihilsen og ropte "Heil Hitler" og "jævla pakkis". Den tiltalte benekter at han "er rasist", og forsvareren støtter sin klient og viser til at tiltalte har flere utenlandske venner. Har noen hørt akkurat den før?

Aktor og forsvarer er i denne saken på hver sin planet. Aktor diskuterer hva tiltalte har gjort, men forsvareren argumenterer med hva han er.

I fjor skrev Antirasistisk Senters leder, Kari Helene Partapuoli, et innlegg i Aftenposten med tittelen "En rasist i oss alle" for å forklare skillet mellom å gjøre noe rasistisk og å være en rasist. Poenget var at alle kan gjøre noe rasistisk uten at man derved er "en rasist".

Det er en selvfølge for oss som har jobbet med rasisme i både holdninger og praksis i mange år, men helt åpenbart et skille som mange enten ikke har giddet å tenke over eller ikke vil akseptere. Det undrer meg, fordi vi greier jo å skille dette i dagliglivet hver dag, og selvfølgelig skjønner folk flest dette. Man er ikke en fulltids og konsekvent råkjører, selv om man lå litt over fartsgrensen på E18 den andre pinsedag. Eller sagt på en annen måte: Jeg er ikke nødvendigvis alkoholiker selv om jeg var full i går. Men hvorfor ikke når det gjelder rasisme?

Jeg tror det handler om følelser. Om maven og ikke hodet. Rasisme er et så negativt ladet ord at en karakteristikk av en handling blir fortolket til å bli en karakteristikk av hele en selv, for å gjøre anklagene døde og maktesløse. Per Kristian Foss mente Siv Jensens retorikk om snikislamisering minnet om retorikken mot jøder før krigen. Jensen slo tilbake med å være "lei seg" i media: "Det er trist at Per-Kristian Foss nesten sammenligner meg med Hitler."

Det er en taktikk som forsvareren i Mortensrud-saken kopierer til minste detalj. Taktikken er saklig sett fullstendig ulogisk, men den virker på et følelsesmessig plan, og er en av to favoritt-taktikker hos de som forlanger å få fremme rasisme fritt og uhindret.

Den andre taktikken går på å redusere det moralske forkastelige i majoritetens rasisme ved å henvise til minoritetens rasisme som (minst) like ille; "De er jo de verste rasistene selv!". Det sirkulerer en liste i høyreekstreme miljøer om nordmenn som angivelig er drept av innvandrere. Men det blir ikke en liste over rasistiske drap selv om utøver og offer er av ulik opprinnelse. De som distribuerer listen er ennå rasende over at det var så mange som reagerte da Benjamin Hermansen ble drept i 2002, mens ingen gikk i tog for de som stod på den berømmelige listen.

Den logiske feilkoblingen blir overskygget av følelser også her. To involverte av ulike etnisk opprinnelse åpner muligheten for at rasisme (som teoretisk kan gå begge veier) kan ha spilt en rolle. Men det må noe mer til.

Det må være noe konkrete holdepunkter for å hevde dette. På listen er det ingen, mens det Mortensrud-saken har man utsagn fra den tiltalte som folk flest vil betegne som rasistiske, og da stiller saken seg i et annet lys. Handlingene kan rettmessig betegnes som rasistiske.

Alle kan gjøre noe rasistisk uten at man derved er "en rasist". Det er ekkelt, dumt og ubehagelig, men det finnes faktisk rasisme i Norge, og den kommer til uttrykk hver eneste dag. Man kan benekte det til man får kramper, men det endrer ikke fakta. Utfordringen blir å la de følelsene som kommer fra maven få ta seg en liten tur innom hodet før de kommer ut i konkrete handlinger eller på trykk.

Flere saker fra ABC Nyheter

Personvernpolicy