The Low Anthem: «Oh My God, Charlie Darwin» (Bella Union/Tuba)

Fra fløyel til piggtråd

Ben Knox Miller, Jeff Prystowsky og Jocie Adams i The Low Anthem.
Ben Knox Miller, Jeff Prystowsky og Jocie Adams i The Low Anthem.

<pHvem trenger Charles Darwin, når vi har Ben Knox Miller? </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Oh My God, The Low Anthem. Dere har laget et album som sender meg i rakettfart til et sted der jeg trives så godt at jeg gjerne flytter inn permanent.

Hver gang jeg trykker play føles det som om jeg sitter under en palme i en diger hage og spiser dadler, samtidig som scenen foran meg fylles av artister som The Pouges, Bruce Springsteen, Tom Waits, The Hold Steady, Neil Young, Del Fuegos, Marah, The Rolling Stones og et gospelkor eller to.

Og jeg elsker dadler.

En vidunderlige stemme

Enkelte har sammenlignet bandet med en av fjorårets store suksesser, Fleet Foxes. Noe som i min bok blir helt feil all den tid The Low Anthem er veldig mye bedre enn de noe oppskrytte revene. For i motsetning til Fleet Foxes har The Low Anthem sansen for både gode melodier og eksplosive arrangementer.

Om vi ser bort i fra de flotte melodiene, den tidvis fandenivoldske innstillingen og de mange musikalske krumspringene, er «Oh My God, Charlie Darwin» sin store styrke Ben Knox Millers vidunderlige stemme. Etter første gjennomlytting var jeg fullstendig overbevist om at flere i bandet bidro på vokal. At den nydelige falsetten som åpner plata, og den røffe og kraftfulle vokalen som dukker opp i flere av låtene, tilhørte minst to av bandmedlemmene.

Men nei da.

Ben Knox Miller står for hele sulamitten. Tittellåta, som åpner showet, er noe av det vakreste jeg har hørt så langt i år. Når Millers falsett omringes av vakre harmonier før et munnspill fra et annet univers sniker seg inn bakveien, får det meg, i motsetning til Charles Darwin, til å tenke på høyere makter. Når han skrur opp volumet og dynker vokalen i brunt brennevin på «The Horizon is a Beltway», tar jeg konsekvensene av Darwins lære og kaster meg naken opp i trærne.

Mange små mesterverk

Om vi skal tro Ben Knox Miller er Charles Darwins evolusjonsteori inspirasjonskilde for de fleste av låtene. En teori om de sterke versus de svakes tilstand på moder jord der betegnelser som solidaritet, rettferdighet og menneskerettigheter er ikke-eksisterende. Noe som også gjenspeiles i tekstene som i stor grad handler om de tøffe realitetene knyttet til vår eksistens. Gladmeldingene står med andre ord ikke i kø. Jeg dør altså lever jeg, om du vil.

«Oh My God, Charlie Darwin» er et praktfullt album som fortjener et stort publikum. Låter som «To Ohio», «Ticket Taker», «To The Ghosts Who Write Histoy Books», «Don’t Tremble» og «Cage The Songbirds» er små mesterverk som bare venter på å bli oppdaget.

Akkurat som the missing link.

Personvernpolicy