Postgirobygget: «Øyeblikk» (EMI)

Forutsigbare plattheter

Postgirobygget gjentar seg selv for syvende gang. Foto: Heiko Junge (Scanpix)
Postgirobygget gjentar seg selv for syvende gang. Foto: Heiko Junge (Scanpix)

<pPostgirobygget gir ut den samme platen for syvende gang.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Øyeblikk»«Øyeblikk»

I hvert fall føles det sånn. Etter relativt mange runder med «Øyeblikk» på spilleren, er det omtrent ingenting som skiller denne platen fra bandets tidligere utgivelser. Ordene kommer bare i en annen rekkefølge. Melodiene likeså.

Folkelig vissvass

Siden Postgirobygget først dukket opp på midten av 90-tallet med sine sommerlette sanger på norsk, ble de umiddelbart en favoritt hos folket. Når de nå lander med sin syvende plate, høres det ikke ut som om bandet har utviklet seg det grann på de 13 årene som har gått siden de debuterte med «Melis» i 1996.

Mer enn utrolige 160 000 nordmenn gikk (ifølge Wikipedia, som oppsiktsvekkende nok betegner bandet som en «norsk rockegruppe») til innkjøp av debutalbumet. Siden har Postgirobygget turnert land og strand rundt med en solid tilhengerskare på slep. Uforståelig nok fyller bandet konsertsaler til randen hver bidige gang navnet deres står på plakaten.

Hvorfor, må gudene vite. For det Arne Hurlen og kompani serverer er ikke mye å rope hurra for. Som før handler det fremdeles om sommerlette sommerlåter som helt sikkert går hjem hos fansen.

Ikke stor poesi

Med tekststrofer som «En liten jolle / Blir en princess / Og ni komma ni / Går i hundre, med et trimsett» («Luftmadrass»), «Hun kysset meg bak en BMW / Vi var søtten år på vei / Hun hvisket meg ømt inn i øret / Gjør hva du vil med meg» («Fagerborg Hotell») og «Ingen bærer sommer'n sånn som Lise Berg / En berg og dal bane baby / Det du får / Det er det du ser / Men jeg blir kvalm i karuseller» («Lise Berg» - hva som er poenget med orddelingen her er jammen ikke godt å si), vitner ikke akkurat om stor poesi.

Postgirobyggets forsøk på å være politiske korrekte, eller hva de nå forsøker på i «Om Å Ikke Bli våt I Håret», ender opp som patetisk pjatt uten snev av troverdighet. Dette bandet må gjerne forsøke å lage noe annet enn lettfattelig sommerpop i P4-segmentet, men de bør overlate protestsangene til folk som faktisk har noe på hjertet og som kan skrive ordentlige låter.

Paradoksalt nok vil de ellers akk så radiovennlige lette ordene akkompagnert av de like fjærlette melodiene med stor sannsynlighet bli omfavnet av de lytterne i Nattønsket på NRK P1 og de kommersielle radiokanalene som faktisk våger å spille norskspråklig musikk.

Gyselig

Postgirobygget har altså ikke mer på hjertet enn hva de har hatt før. Låtene er enkle, tekstene er platte og produksjonen lokker frem minner fra det verste vi husker fra tamme 80-tallsproduksjoner. Det grelleste eksemplet på akkurat dét finner vi låten «Havnen», med noen keyboardakkorder som får det til å gyse nedover ryggraden.

Ellers høres Postgirobygget fremdeles ut som et slags deLillos light. Uten de gode melodiene. Uten de naive, ofte intellektuelle tekstene som har gjort deLillos til en norsk rockinstitusjon. Postgirobygget er med andre ord fullstendig ribbet for sjarme og ender i stedet bare opp som irriterende nonsens uten substans.

Personvernpolicy