Obama velger taushet

<strong>SNAKKER IKKE:</strong> Barack Obama har møtt den såkalte valgseieren til Mahmoud Ahmadinejad med taushet. Foto: AP/REUTERS
SNAKKER IKKE: Barack Obama har møtt den såkalte valgseieren til Mahmoud Ahmadinejad med taushet. Foto: AP/REUTERS

<pKan Obamas beste strategiske trekk for å hjelpe de demokratiske kreftene i Iran være ikke å si noe i det hele tatt, i hvert fall ikke ennå?</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Republikaneren John McCain og andre innflytelsesrike konservative politikere i USA krever at president Barack Obama skal fordømme det som alle synes å ta for gitt, at det var valgfusk som ga president Mahmoud Ahmadinejad seieren ved valget for en ukes tid siden. Obama har imidlertid vært meget forsiktig i sin reaksjon på presidentvalget og demonstrasjonene, fordi han er oppmerksom på faren for at USA kan bli stilt til ansvar for uroen i Teheran. Iran har mer enn antydet at det egentlig er USA som står bak massedemonstrasjonene og forlanger at USA skal holde fingrene fra fatet.


Obama har imidlertid uttrykt dyp bekymring over valget, men han sa at en direkte innblanding fra amerikanernes side neppe ville være fruktbart, tatt i betraktning det anstrengte forholdet mellom USA og Iran. Og Obama har naturligvis rett i at det må være iranerne selv som velger sin president. Han veier sine ord nøye i dagens opphetede situasjon, for ikke å ødelegge sine muligheter til å øve sterkere innflytelse overfor iranerne når den umiddelbare krisen er over.

Er det alt Obama kan si?

Men er dette alt den amerikanske presidenten kan si, i en verden der USA under Obamas ledelse presenterer seg som demokratiets, menneskerettighetenes og frihetenes fremste forsvarer, mens Iran under ledelse av Ahmadinejad bryter fundamentale menneskerettigheter?

Irans president, Mahmoud Ahmadinejad. Foto: APIrans president, Mahmoud Ahmadinejad. Foto: AP

I samarbeid med Russland er Iran i gang med å bygge sitt første kjernekraftverk men avviser påstandene særlig fra Israel og USA, om at deres kjernekraftverksambisjoner ikke bare har fredlige hensikter. USA frykter at Iran kan bli en ustabil atommakt i verdens kanskje mest eksplosive område og vil kunne bli en dødelig trussel mot sine omgivelser og store deler av den vestlige verden.

Mens amerikansk og israelsk etterretning har vært svært opptatt av utviklingen av Irans kjernefysiske kompetanse, er det kommet mindre fram om de tilstandene som nå åpenbarer seg i Teherans gater: En sterk, folkelig misnøye med president Ahmadinejad og den øvrige ledelse av landet, og dagens ledelse kan føle at deres maktbase er i ferd med å bli svekket.

Det er dette Obama må utnytte hvis han skal kunne påvirke iranerne og få dem til å spille en mer konstruktiv rolle i en fredelig utvikling av situasjonen i Midt-Østen. Sannsynligvis mener Obama at tiden ikke er inne til en slik påvirkning i full offentlighet nå, så lenge Irans regjering trues av tusener av demonstranter innen sitt eget land og så lenge Irans øverste leder og det styrende organ Vokterrådet forsøker å velte skylden for demonstrasjonene over på USA og president Obama.

Ayatollah Khomeini

Dagens prestestyre i Iran er en direkte etterfølger etter det styret som ble innført etter den islamske revolusjon i Iran i 1979. Da ble Sjahen styrtet og den islamske fundamentalisten Ayatollah Khomeini vendte tilbake til Teheran etter 14 år i eksil i Irak og Frankrike. Den islamske republikk ble etablert etter folkeavstemning, og Khomeini utpekte USA til sin fremste fiende. Siden den tid har Iran og USA vært på kollisjonskurs.

Samme år sto Ayatollah Khomeini bak en av de største fornedrelsene av USA i moderne tid, da 66 ambassadeansatte og andre borgere av USA, under ledelse av den norskættede charge d’affairs Bruce Laingen, ble tatt som gisler i USAs ambassade i Teheran. Gisseltakerne forsøkte å få utlevert den styrtede Sjahen av Iran, som da var i USA for å få legebehandling mot sin kreftsykdom. Gislene ble holdt fanget i 444 dager.

Dette skjedde på slutten av Jimmy Carters presidenttid og bidro sterkt til å vise ham som en svak, nasjonal leder, ikke minst sammenlignet med Carters politiske motstander i valgkampen, Ronald Reagan. Gislene i ambassaden ble sluppet fri den dagen da Reagan tiltrådte som president, bare noen minutter etter edsavleggelsen. Dette ble oppfattet slik at Iran på denne måten kunne fornedre USA så lenge Carter var president, mens iranerne ikke turde prøve seg mot den antatt sterkere Ronald Reagan.

Hossein Mousavi jublet for tidlig. Foto: REUTERSHossein Mousavi jublet for tidlig. Foto: REUTERS

Diplomatisk brudd

Under gisseldramaet i USAs ambassade i Teheran brøt USA de diplomatiske forbindelsene med Iran, og USAs interesser i landet har siden vært ivaretatt av den sveitsiske ambassadør. Det har dermed vært meget vanskelig å drive diplomatisk kommunikasjon mellom de to land, mens det ikke har manglet på gjensidige, fiendtlige utspill gjennom mediene. Dette har naturligvis vært fanget opp av de to landenes nasjonale lederskikkelser og bidratt til å styrke fiendeskapet.


I april 2006 erklærte de iranske myndigheter at de hadde lykkes med å anrike uran ved landets kjernefysiske laboratorium i byen Natanz. Irans president Ahmadinejad ferske trussel om å «fjerne Israel fra verdenskartet» blir satt i sammenheng med muligheten for at Iran skal kunne utvikle sine egne atomvåpen. Dette bekymrer naturligvis både Israel selv og Israels venner over hele verden.

Viktig del av valgkampen i USA

Forholdet til Iran ble en viktig sak i valgkampen i USA i 2008 mellom Barack Obama og John McCain, fordi Iran da ville utgjøre en reell trussel mot Israel, noe som i høyeste grad angår USA som har en meget stor og innflytelsesrik jødisk befolkningsgruppe.

En del av de endringene Obama gikk til valg på, var å innføre en ny amerikansk utenrikspolitikk. Blant annet ville dette innebære at presidenten bør sitte ned ved forhandlingsbordet ikke bare med sitt lands venner, men også med dets fiender – som for eksempel den iranske president. Obamas motkandidat John McCain mente dette var uforsvarlig, fordi det ville svekke USAs forhandlingsposisjon og status i verden.

Bør Obama egentlig bare forholde seg til Ayatollah Ali Khamenei? Foto: APBør Obama egentlig bare forholde seg til Ayatollah Ali Khamenei? Foto: AP

USAs dilemma

Nå, bare knapt et halvår etter innsettelsen av Obama som president, er forholdet til Iran og de tusenene av demokrati- og frihetshungrige iranere som fyller Teherans gater, blitt den amerikanske presidentens kanskje største dilemma. Skal han si hva han mener og dermed gjøre forholdet enda vanskeligere?

På den annen side; hvordan kan den amerikanske presidenten få utrettet det han ønsker, å forhindre at den islamske republikken Iran skal utvikle sine egne atomvåpen og kanskje bruke dem mot sin hovedfiende Israel hvis han ikke sier fra klart og tydelig? Men er tiden nå riktig for den amerikanske presidenten å ta et oppgjør med den iranske presidenten, hvem det enn måtte være?

På lang eller kort sikt?

Protestdemonstrasjonene kan ikke fortsette i det omfanget vi har sett dem siste uke. Landets myndigheter vil ikke kunne tillate at protester mot landets ledelse så totalt får dominere hovedstaden. Irans øverste leder synes å være opptatt av det bildet som skapes av Iran, i og med at utenlandske journalisters pressevisum er inndratt og det er lagt store begrensninger på deres virksomhet i Teheran.

Kan dette tyde på at landets ledelse, det såkalte Vokterrådet og den øverste leder Ayatollah Ali Khamenei, vil forsøke å stanse demonstrasjonene ved å bruke våpen mot landets egne borgere, og ved å skape vanskeligheter for medienes virksomhet for dermed å forhindre at verden skal se på?

Hva er viktigst for Obama, å skape politiske poeng i en offentlig debatt nå, eller å kunne øve reell påvirkning senere?

Underliggende ulming

Den tilsynelatende fiksingen av valgresultatet i Ahmadinejads favør er trolig bare gnisten som tente en underliggende ulming av frustrasjon og misnøye med dem som kombinerer den politiske og religiøse makten i den islamske republikken Iran, og dermed hvordan Iran ledes av Vokterrådet og landets øverste leder.

Menneskeliv er allerede gått tapt under demonstrasjonene, og flere vil utvilsomt miste livet dersom demonstrasjonene blir slått ned med makt.

Da Obama rakte ut en hånd til Irans leder under valgkampen i fjor og gjentok sin åpenhet overfor Iran og andre islamske nasjoner under sin tale i Cairo nylig, gjorde han det neppe med personene Ahmadinejad eller Mir Hossein Mousavi i tankene. Mousavi er blitt dagens store helt i Iran, som den åndelige leder av masseprotesten og den som verden synes å mene er den rettmessige vinner av valget. Obama har sagt at det synes å være liten forskjell på den politiske holdningen til de to, noe han er blitt kritisert for. Men det er ingen som synes å vite om Mousavi ville ført en vesentlig annen politikk enn det Ahmadinejad gjør.

Sagt på en annen måte: Er det ikke smartest av Obama å forholde seg direkte til Ayatollah Ali Khamenei, som er landets ubestridte, øverste leder?

Obama er den ubestridte, øverste leder av USA. Han bør ikke bry seg om hvem som blir utropt som vinner i et tvilsomt valg. Han må spare sitt verbaIe krutt til det som er mest mulig effektivt. I offentlighet bør han ikke bruke opp sine argumenter før han får Irans reelle leder i tale, direkte eller indirekte. Men allerede nå, når TV-kameraene er slått av og mikrofonene stengt, da kan Obama og hans folk fortsette å bruke argumenter, skape nasjonale og internasjonale allianser og øve påvirkning for å påskynde prosessen som kan føre til en utvikling av demokrati og respekt for menneskerettigheter også i Iran. Da blir kontakten med øverste leder mest mulig effektiv, når tiden er inne.

Obama synes å være en klok mann. Derfor vil han ikke ødelegge sin forhandlingsposisjon ved å gi dagens pressede ledere i Teheran rett i deres påstand om at det egentlig er USA som står bak opptøyene.

Personvernpolicy