Ned Doheny: «Ned Doheny» (Elektra/Tuba)

Guds musikalske sendebud

(Foto: Promo)
(Foto: Promo)

<pNed Dohenys debutalbum fra 1973 er utvilsomt årets musikalske åpenbaring.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

At de gamle er eldst hersker det liten tvil om. Men er de best?

Om man bruker Ned Dohenys selvtitulerte debutalbum fra 1973 (Ned Doheny – Ned Doheny) som bevismateriale er svaret et ubetinget ja. Sammenlignet med mesteparten av den musikken som skapes i dag, ruler nemlig Dohenys debut bigtime.

Albumet, som i disse dager gis ut på cd for første gang, er nemlig en klassiker som nok en gang kommer til å selge nada antall plater, akkurat som da den entret scenen i 1973.

Fullstendig koko

Dypt urettferdig og fullstendig koko selvfølgelig, men like fullt en skjebne Doheny deler med en rekke andre kremartister som opp gjennom årene har måttet finne seg i å leve i skyggen av sine langt mindre talentfulle konkurrenter.

Nå hører det med til historien at Doheny ikke akkurat hadde griseflaks. Mannen som stilte ham i skyggen heter nemlig Jackson Browne. Adonis-skikkelsen som takket være en rekke knallalbum på 70-tallet erobret så mange amerikanske hjerter at han i dag må betraktes som en levende legende.

Det hadde seg nemlig slik at Jackson, i en tid da pengene ikke vokste på trær i Asylum Records, var en av platedirektør David Geffens utvalgte favoritter. I motsetning til kompisen Ned, som opplevde at hans eget debutalbum knapt ble ofret en tanke. At Eagles befant seg på det samme selskapet var heller ikke med på å øke Doheny sjanser til å erobre verden.

Noe han burde ha gjort. Men det finnes en liten trøst. Ned ble etter hvert veldig big in Japan.

Ekstra trykk på sweet

At Doheny musikk har mange likhetstrekk med nettopp Jackson Browne og Eagles er ikke det minste rart all den tid deres musikalske kraft sprang ut av den samme kreative kilden som for alvor festet grepet på musikklivet i L.A (les: bydelen Laurel Canyon) på slutten av 60-tallet. En by James Taylor, etter flere år i New York og England, flyttet til etter å ha signet med Warner Bros. Noe som igjen resulterte i albumet «Sweet Baby James» (1970) (James Taylor – Sweet Baby James). Med ekstra trykk på sweet.

At Ned også var sweet, hersker det ingen tvil om. Han var, akkurat som James Taylor, den softeste og mest elegante gutten i klassen som, når han ikke menget seg med Jackson Browne eller gutta i Eagles, hang sammen med den kule og lett tilbakelente jazzkisen med den funky kroppen litt lenger ned i gata.

Og det er nettopp påvirkningen fra jazzkisen Charles Lloyd, som Doheny spilte inn plate og turnerte med, som skiller ham fra Jackson Browne, James Taylor og Eagles. Eller for den saks skyld JD Souther, Judee Sill eller Linda Ronstadt, som også vanket i det samme miljøet. Elementer av laidback, deilig jazz ligger nemlig på lur i de fleste av låtene på «Ned Doheny».

Noe som gir platen et aristokratisk og elegant preg man ikke finner hos hans konkurrenter og venner.

Nesten perfekt

Akkurat nå hører jeg hele plata tvers gjennom nesten hver eneste gang. De få gangene jeg plukker ut enkeltlåter ligger som regel «Fineline», «On and One» (med Graham Nash på vokal), «Lashambeaux», «I Can Dream», «Postcards from Hollywood», «It Calls For You» og «Standfast» et knøttlite hestehode foran resten av gullkandidatene.

Ingen ting er perfekt. Bare nesten. Og Ned Dohenys debutalbum er nesten perfekt. Jeg kan ikke huske siste gang jeg hørte en plate som så til de grader fikk meg til å innse at fortiden er en minst like viktig del av nuet som fremtiden. Måten Doheny blander funk, jazz, pop og rock på er nemlig helt unik. Ja, nesten overjordisk. For alt jeg vet er Ned Doheny Guds musikalske sendebud som steg ned til oss i det herrens år 1973.

Eller kanskje ikke.

Uansett: Ned Dohenys debutalbum er utvilsomt årets musikalske åpenbaring. At skiva er 36 år gammel spiller ingen rolle. For meg er den å betrakte som en kliss ny klassiker alle musikkelskere må skaffe seg før de legger på røret.

Konklusjon: De gamle er eldst. Og best. Kjøpeplikt!

Personvernpolicy