KONSERT: Metallica, Oslo Spektrum – onsdag 17. juni 2009

Intimt med Metallica

Metallica spilte gammelt og nytt fra en scene midt i salen i går kveld. Foto: Paul C onnors (AP Photo/Scanpix)
Metallica spilte gammelt og nytt fra en scene midt i salen i går kveld. Foto: Paul C onnors (AP Photo/Scanpix)

<pMed scenen plassert midt i salen og publikum på alle kanter var det duket for en intim oppvisning i spilleglede fra gamle helter.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette spilte Metallica i Oslo Spektrum

1. «That Was Just Your Life»
2. «The End Of The Line»
3. «Harvester Of Sorrow»
4. «The Four Horsemen»
5. «One»
6. «Broken, Beat And Scarred»
7. «Cyanide»
8. «Sad But True»
9. «Turn The Page» (Bob Seger cover)
10. «All Nightmare Long»
11. «The Day That Never Comes»
12. «Master Of Puppets»
13. «Fight Fire With Fire»
14. «Nothing Else Matters»
15. «Enter Sandman»
-
16. «Overkill» (Motörhead cover)
17. «Jump In The Fire»
18. «Seek & Destroy»


Les mer:

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Publikum fikk et intimt møte med James Hetfield og Lars Ulrich.Publikum fikk et intimt møte med James Hetfield og Lars Ulrich.

Det er liten tvil om at Metallica står i en særstilling i metalsjangeren med fans langt utover de typiske «metalhuene». Alt fra emokids til middelaldrende fedre med ti år gamle Metallica-skjortekledde sønner på slep var representert på konserten i Oslo Spektrum onsdag kveld.

Dette vet bandet godt og de makter å levere både til blodfans og den jevne konsertgjenger som bare gleder seg til «Nothing Else Matters».

Gammelt passer til nytt

De sparket konserten i gang med to låter fra sin siste utgivelse «Death Magnetic». Og da de var unnagjort og før de rullet igang klassiske «Harvester Of Sorrow», sa frontmann James Hetfield noe sånt som dette: «Vi har kommet for å spille noen låter fra den siste plata vår. Og vet dere hva som passer godt til nye låter?... Gamle låter!» På denne måten oppsummerte han konserten ganske så presist.

En stor del av de som var til stede håpet nok å få høre noen av Metallicas mange klassikere, og det var ingen mangel på dem. Alle platene fra «Kill 'Em All» til «Metallica» ble besøkt, mens «Load», «Reload» og «St. Anger» manglet på settlisten (ikke at det plager undertegnede spesielt mye). Best respons var det nødvendigvis under låter som «Enter Sandman», «Sad But True» og «Master Of Puppets», men også mer obskure valg holdt stemningen ved like og mer til i den fullsatte salen.

Det var selvfølgelig ikke negativt for kontakten med publikum at scenen var plassert midt i salen med publikum rundt, og bandet gjorde også en hederlig innsats for å krympe konserten til en intim opplevelse.

Lasershow og likkister

Imponerende pyroeffekter hadde fått plass i showet og flammer stod titt og ofte ut fra både høyttalerkasser og gulvet på scenen. Store likkisteformede lysrigger ble heist opp og ned fra taket og til og med lasere i beste Pink Floyd-stil fylte salen et par ganger. Likevel kom faktisk prikken over i-en da «Search And Destroy» ble dratt i gang som siste ekstranummer mens mengder av sorte badeballer veltet ned fra taket. Det er i hvert fall noe jeg ikke har sett før på en metalkonsert.

Det stadig tilbakevendende problemet med dårlig lyd i Spektrum var ikke fraværende denne gangen heller. Når oppbygningene til Kirk Hammetts klassiske soloer bare ender med skuffelse fordi de er umulig å høre gjennom en grøt av bass og riffing, taper konsertopplevelsen seg en god del. Det får ofte også bandet til å virke mindre «tighte» enn det de nok egentlig er.

En annen ting som trekker fra helhetsinntrykket er trommis Lars Ulrichs prestasjoner som tidvis er i svakeste laget. Det blir ofte irriterende å se på at han energisk synger med på tekstene mens han ender med å bomme på viktige overganger. Kanskje han burde vurdere å konsentrere seg mer om trommene og mindre om å mime med til låtene.

En positiv ting som må dras frem er imidlertid at de fem låtene fra «Death Magnetic» som hadde kommet med på settlisten, virkelig kom til sin rett da de ble fremført live. Mye har vært sagt om den middelmådige lydkvaliteten på bandets siste plate og det var flott å endelig få høre disse låtene med skikkelig basstrøkk og energisk øs.

Mangel på fan-favoritter

Låtutvalget gjorde nok at enkelte (undertegnede inkludert) savnet noen av sine personlige favoritter. Men når bandet utviser så mye entusiasme og spilleglede så er dette lett å tilgi. Jeg for min del kan bare skylde meg selv for at jeg ikke var til stede da Metallica gjestet Oslo sist og spilte nettopp noen av de låtene jeg gikk glipp av denne gangen.

Tross enkelte lyd- og fremføringsproblemer leverte altså Metallica noe så sjeldent og selvmotsigende som en spektakulær intimkonsert i Oslo Spektrum. Det er vel ingen andre enn verdens største metalband som kan prestere akkurat det.

Personvernpolicy