Mot en apokalyptisk atommakt?

Er Irans president Mahmoud Ahmadinejad en rasjonell maktpolitiker eller preges han av en irrasjonell apokalyptisk tenkning? Foto: Scanpix
Er Irans president Mahmoud Ahmadinejad en rasjonell maktpolitiker eller preges han av en irrasjonell apokalyptisk tenkning? Foto: Scanpix

<pAhmadinejads stjålne valgseier øker faren for at Irans atomvåpenprogram bare kan stoppes med militære midler. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om skribenten

Jan Arild Snoen er en norsk forfatter, skribent og debattant. Han er fast skribent i tidsskriftet Minerva, med særlig fokus på mediekritikk.

Tidsskriftet Minerva er en liberalkonservativ publikasjon som både kommer som kvartalstidsskrift og nettpublikasjon.

Iranske kjernevåpen er både en akutt trussel mot Israel, og kan utløse et regionalt våpenkappløp der Irans sunni-rivaler i blant annet Saudi-Arabia og Egypt ikke vil sitte stille og se på at perserne får et slikt overtak.

Barack Obama har strukket ut en hånd til Iran og vil forhandle direkte for å hindre at landet utvikler atomvåpen. Erfaringene med de forhandlingene som er ført av USAs allierte de senere årene er dårlige. Så langt har nye initiativer fra Vestens side hatt som hovedeffekt at Iran kjøper seg tid og kommer nærmere og nærmere et fait accompli.

Obama har lovet Israel at Iran må ha kommet ham i møte innen utgangen av året. Med Ahmadinejads "gjenvalg" er sjansene for at dette skal skje svært små. I sin seierstale understrekte den iranske lederen at videre forhandlinger om atomprogrammet er utelukket. De som måtte ha hatt illusjoner om regimets karakter, har forhåpentligvis mistet dem etter valgfusket og blodet i gatene. Sjansene for at folket skal kunne fjerne regimet ser i skrivende stund dårlige ut.

Et militært angrep mot sentrale atominstallasjoner er dermed kommet vesentlig nærmere. I en lang artikkel i Minerva før valget forsøkte jeg å besvare to viktige spørsmål: Er Iran en pragmatisk makt som først og fremst styres av rasjonell maktpolitikk eller sterkt påvirket av irrasjonell apokalyptisk tenkning, og kan et militært angrep på atomanlegg og -infrastruktur lykkes? Her følger noen hovedpunkter.

Hvor rasjonelt er det iranske styret?

En uttalelse fra ayatollah Khomeini er sentral i denne debatten:

We do not worship Iran, we worship Allah. For patriotism is another name for paganism. I say let this land [Iran] burn. I say let this land go up in smoke, provided Islam emerges triumphant in the rest of the world.

Tidligere president Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, ansett som relativt moderat og svært sentral i opposisjonslederen Mousavis valgkamp, sa i desember 2001:

If one day, the Islamic world is also equipped with weapons like those that Israel possesses now, then the imperialists' strategy will reach a standstill because the use of even one nuclear bomb inside Israel will destroy everything. However, it will only harm the Islamic world. It is not irrational to contemplate such an eventuality.

Jeg, og mange med meg, leser dette slik at det for ham er rasjonelt å godta de ødeleggelser som en gjengjeldelse mot et kjernefysisk angrep på Israel vil medføre, for å oppnå det høyere målet, total utslettelse av den jødiske staten.

I de senere år har kulten rundt Den Skjulte Imam vokst kraftig i Iran. Dette er en messias-figur som skal vende tilbake for å etablere sitt verdensherredømme etter at verden er grepet av altomfattende kaos. Denne apokalyptiske troen er svært utbredt i revolusjonsgarden og Basij-militsen - de samme som nå slår løs på og skyter på opposisjonen, og er kilden til Amhadinejads og kanskje også Øverste Leder Khameneis makt. Ahmadinejad henviser ofte til Den Skjulte Imam.

I en grundig rapport om Irans atomvåpenprogram fra amerikanske Bipartisan Policy Center pekes det på at Ahmadinejads tro på at vold kan fremskynde Den Skjulte Imams tilbakekomst kan undergrave effektiviteten av både diplomati og avskrekking.

Viljen til å ofre liv

Ekspertenes analyser gir et mer uklart bilde av hva disse apokalyptiske strømningene betyr for risikoen for krig, og viljen til å bruke atomvåpen enn det jeg har vist til ovenfor. Men risikoen må også ses i sammenheng med at regimet allerede har vist stor vilje til å ofre sine egne i kamp mot en mindre "djevelsk" rival enn Israel, nemlig sunni-Irak.

Den mest oppsiktsvekkende kampmetoden i krigen mot Irak på 80-tallet var å sende medlemmer av ungdomsmilitsen Basij helt ned i 12-årsalderen foran soldatene som levende minesveipere.

Matthias Küntzel anslår i det liberale tidsskriftet The New Republic at omkring 100.000 døde på denne måten. De døde med en plastikknøkkel til himmelen rundt halsen, og innpakket i tepper - en omtenksom foranstaltning som gjorde det lettere å frakte bort de sønderrevne kroppene etterpå.

Ahmadinejad var Basij-instruktør under Irak-krigen og vil gjerne forbindes med dem. I dag er Basij-bevegelsen er en viktig studentorganisasjon og paramilitær styrke med flere millioner medlemmer og fungerer som "moralpoliti". For meg er parallellene til Hitler-Jugend åpenbare.

Resultatet av å la være å bombe rimelig sikkert - en iransk atombombe i løpet av få år. Er det sannsynlig at Iran vil bruke atomvåpen mot Israel dersom de klarer å utvikle dem? Kanskje ikke, men jeg ser ingen annen faktisk og potensiell atommakt der risikoen for bruk er større. I tillegg kommer muligheten for at en eller annen form for atomvåpen kan tilflyte de mange terrororganisasjoner som er tilknyttet regimet i Tehran. Dersom det i det hele tatt skal være noe poeng i å hindre spredningen av atomvåpen, må grensen gå ved Iran.

Kan et militært angrep lykkes?

De mest optimistiske peker på Israels vellykkede bombing av reaktoren i Osirak, Irak i 1981, og det vellykkede angrepet på en atomreaktor under bygging i Syria i 2007. Alle er imidlertid enige om at det iranske programmet er mye mer omfattende, geografisk spredd og fremskredent, og at denne oppgaven derfor er langt vanskeligere enn den var ved disse to tidligere truslene.

Whitney Raas og Austin Long ved MIT drøftet i detalj mulighetene til å gjenta Osirak-suksessen i en artikkel i International Security våren 2007.

Et sentralt premiss er at målene må begrenses - å slå ut alle deler av atomvåpenprogrammet er ikke mulig. Det viktigste er å slå ut produksjonen av kjernefysisk materiale. De to konkluderte med at det israelske flyvåpenet hadde en slik evne, at risikoen ikke ville være større enn ved det vellykket angrepet på Irak i 1981, og at et angrep ville gi minst like store fordeler ved å forsinke våpenprogrammet.

En sentral amerikansk tankesmie, Washington Institute, publiserte en rapport spesifikt om mulige militære tiltak i juni 2008. Konklusjonen også her er at det er mulig å ødelegge sentrale produksjonsanlegg.

Det er altså gode sjanser for at et militært angrep i det minste vil kunne forsinke utviklingen av en iransk bombe i mange år. På lang sikt er resultatet usikkert. På den annen side er resultatet av å la være å bombe rimelig sikkert - en iransk atombombe i løpet av få år.

I den andre presidentdebatten mot McCain i fjor sa Barack Obama:

We cannot allow Iran to get a nuclear weapon. It would be a game-changer in the region. ... And so it's unacceptable. And I will do everything that's required to prevent it. And we will never take military options off the table.

Spørsmålet er selvsagt hva Obama mener med "unacceptable" og "everything that's required."

Personvernpolicy