KONSERT: Neil Young & His Electric Band, Norwegian Wood, Frognerbadet - torsdag 11. juni 2009

A walk in the park

LEVERTE: Neil Young leverte på Norwegian Wood, mener vår anmelder. Foto: Scanpix
LEVERTE: Neil Young leverte på Norwegian Wood, mener vår anmelder. Foto: Scanpix

<pInnimellom var det picture perfect. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Dette spilte Neil Young & His Electric band på Norwegian Wood

1. «From Hank To Hendrix»
2. «Don't Let It Bring You Down»
3. «Mother Earth»
4. «Comes A Time»
5. «Heart Of Gold»
6. «Old Man»
7. «Unknown Legend»
8. «Hey Hey, My My»
9. «Mansion On The Hill»
10. «Pocahontas»
11. «Words»
12. «Cinnamon Girl»
13. «Fuckin' Up»
14. «Down By The River»
15. «Tonight's The Night»
16. «(Keep On) Rockin' In The Free World»
17. «Roll Another Number For The Road»

18. «Like A Hurricane»


Les mer:

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Det er sjelden vi har vært så nær definisjonen av uttrykket «A walk in the park» som da Neil Young spradet rundt i responsen fra et hengivent publikum på scenen i Frognerbadet, fra et kvarter før ni på torsdag kveld.

Ett decennium, eller så, etter at han lovet Jørgen Roll og Sten Fredriksen, de to primus motorene bak Norwegian Wood, at han skulle spille første gangen.

Da måtte Neil melde avbud fordi han skar seg i fingeren. Anonyme kilder hevder at Neil ble servert backstage-maten sin torsdag ettermiddag med gummibestikk.

Bare få dager etter den verdensomspennende utgivelsen av antologien «Archives Vol. 1», står Neil Young i bunnen av vannsklia på Oslos vestkant og trekker den ene kanon karrierelåten etter den andre opp av hatten.

Storyen om disse karene, rockens værbitte arketyper, Bob Dylan, Lou Reed og Neil Young (som nå alle har spilt Norwegian Wood) , er at de lever i konstant opposisjon til sin egen kunst.

At de, av rent overlevelsesinstinkt, utfordrer både seg selv og sitt publikum. At de ikke gir ved dørene og at du skal være glad om du som gjennomsnitts fan kjenner igjen halvparten av det de foretar seg på konsert. En teori, et postulat, som Neil Young i Oslo i går gjorde alt han kunne for å skyte ned.

Her var nemlig alle de sentrale Young-elementene til stede. Den vare, såre visesangeren, den nynnbare country gentlemannen, den avantgarde fuzzgitarfakiren og den gyngende hardrockeren.

Så til de grader at det innimellom var tilnærmet «picture perfect». Hadde vi ikke visst bedre ville vi tenkt at det var playback. Det haglet med store sanger fra Youngs omfattende sangbok: «Don't Let It Bring You Down», «Comes A Time», «My My Hey Hey (Out Of The Blue)», «Words», «Cinnamon Girl», «Down By The River», «Tonight's The Night», «Like A Hurricane» og tidlig i konserten, evergreenen over dem alle, «Heart Of Gold».

Sangen, som da den ble en hit tidlig på 70-tallet, overbeviste Young om at han måtte kjøre ut i grøfta, rent musikalsk, for ikke å bli stemplet som en hvilken som helst popstjerne. Da Young avsluttet sitt ordinære sett, temmelig nøyaktig etter det oppsatte programmet klokka halv elleve, med en versjon av «(Keep On) Rockin' In The Free World», var vi en stakket stund villig til å sverge på å det finnes en fri verden, og at rock'n'roll er den beste kraften til å passe på at den forblir fri.

Publikum i Frognerbadet kunne ha marsjert etter rottefangeren Neil ut av badet, over Frogner, tvers igjennom Slottsparken og opp Karl Johan til Stortinget og forlangt at ingen fikk dra hjem fra jobben på Løvebakken før alle, absolutt alle, var sikret sin rettmessige frihet.

Alt sammen mens forsterkerne i parken stod vridd til elleve og ulte ut i den overraskende velvillige sommernatten.

Personvernpolicy