En sjarmløs mann

Blurs pop-klassiker «Charmless man», dumpet inn i hodet som et forstyrrende soundtrack da jeg leste Anne Oterholms siste roman «Toget fra Ajaccio».

For hovedpersonen «Sindre» eier virkelig ikke sjarm. Han har ingen ryggrad. Han ligger med den som spør, og bryr seg ikke nevneverdig om det er en mann eller kvinne. Han er tafatt, litt giddelaus og har et helt forskrudd forhold til sin far. Det kan virke som at Sindre ikke har egne meninger, men bare flyter rundt og lar livet sitt bli styrt av andre. Det er som om vi får lyst å riste ham ut av denne merkelige tåken som omgir ham.

Kidnapping

I denne tåken har han imidlertid tatt med seg, eller kidnappet om du vil, sine to sønner til en seks ukers ferietur i Frankrike. Hjemme i Norge sitter ekskonen Marit, og leser vi mellom linjene er hun nokså opprørt. Hvorfor Sindre absolutt vil ha med seg sønnene er et mysterium. Han har ingenting å snakke med dem om, føler seg fremmed i deres selskap og synes at små barn egentlig kan være nokså plagsomme. Som han sier det selv: «Voksne mennesker er ikke designet for konstant samvær med barn».

Følelsen er helt klart gjensidig. Sønnene kjeder seg og virker nokså urolig over å bli dradd av gårde på det som ser ut til å være en planløs reise. En reise som eneste mål er å være et slags ekko av en tur Sindre selv hadde med sin far da han var ung gutt.

To stemmer

Det er to stemmer i denne boken og det er grunn til å stille seg kritisk til sannhetsgehalten hos begge. Det er Sindres versjon av det som skjer og så er det den unge forfatterspiren «Nora» som sitter i Norge og skal skrive noe basert på Sindres dagboknotater. Nora, som også er Sindres tremenning, og har hatt et seksuelt forhold til ham, kommer med sine egne betraktninger om turen. Hun er tydeligvis ikke ferdig med Sindre emosjonelt, selv om hun gjør sitt ytterste for å overbevise oss lesere om at hun kun ser på ham som en venn eller slektning.

- Jeg kunne aldri vært sammen med en som Sindre. Selv om han støtter meg så mye som han gjør, så kunne jeg ikke vært kjæreste med ham, skriver Nora uten at vi tror henne.

Hva er sant?

Det er ikke mye som skjer på det ytre plan i denne boken. Likevel er «Toget fra Ajaccio» en intens leseropplevelse og man blir nysgjerrig på hva som kommer til å hende med Sindre og guttene. De upålitelige fortellerne tvinger oss til å pusle sammen vårt eget bilde av hva som er sannhet og løgn. På ett tidspunkt tar Sindres far ham hardt i armen mens han utbryter:

- Hva slags liv er det du lever, Sindre?!

Akkurat det utbruddet føles som det mest sannferdige i hele hele historien.

Det forrige boken jeg leste av Anne Oterholm var «Etter kaffen», en klaustrofobisk og ubehagelig historie om en mor som forelsker seg i datterens kjæreste. Også «Toget fra Ajaccio» har denne ukomfortable stemningen særlig når det kommer til seksuelle relasjoner. Det er tydelig for leseren at det er noe i Sindres fortid som gjør ham så besatt på å forføre alle han treffer, tiltross for at han ikke føler seg særlig tiltrukket av dem.

Oterholm, som for øvrig også er leder av Den norske Forfatterforening, er svært god til å si mye med få ord. Vi forstår også at ordene som sies ofte betyr noe ganske annet enn det karakterene hevder. Det som på overflaten ser ut som ubetydelige hendelser kan få store konsekvenser for karakterenes liv. Dette gjør «Toget fra Ajaccio» til en svært spennende bok om en totalt uspennende mann.