Norsk pai

Har Alexander med fela fått norske musikkritikere til å gå fullstendig av skaftet? Foto: Matthias Schrader (AP Photo/Scanpix)
Har Alexander med fela fått norske musikkritikere til å gå fullstendig av skaftet? Foto: Matthias Schrader (AP Photo/Scanpix)

<pI ukas Full av Fuzz tar Tom Skjeklesæther et oppgjør med kritikerkollegers panegyriske omfavnelse av Alexander Rybak.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det vanligste tolkningen av Don McLeans evergreen «American Pie» er at den er inspirert av dagen da McLean, som ungt avisbud på sin faste rute, leste nyheten om at rock'n'roll-originalen Buddy Holly var drept i en flyulykke.

«I can't remember if I cried/ When I read about his widowed bride/ But something touched me deep inside/ The day the music died».

Det tok McLean 12 år fra han ble satt ut av nyheten om Hollys tragiske endelikt, i 1959, til han skapte ny populærmusikkhistorie med sin lett kryptiske poesi i 1971, da albumet «American Pie» ble sluppet.

«Dagen da musikkjournalistikken døde»

Det tok vesentlig kortere tid for min musikkjournalistkollega å parafrasere McLean med følgende e-post: «Dagen da musikkjournalistikken døde», da han forrige onsdag hadde lest VG-journalist Stein Østbøs sperrefristbrutte anmeldelse av Alexander Rybaks debutalbum «Fairytales». En anmeldelse som ble toppet av en sekser på terningen, en sekser som Rybak sannsynligvis allerede har fått tatovert på felebuearmen sin.

Egentlig hadde jeg tenkt at denne utgaven av Full av Fuzz skulle handle om to andre av mine kolleger i musikkjournalistfaget; ABC Nyheters egen musikksjef, Espen A. Amundsen og P4s Tor Milde, som begge ga «Fairytales» dobbelt så gode terningkast som den fortjener, toere, men etter en smule ettertanke så er det vitterlig ikke Espen og Tor som sitter bak spakene når den norske, kritiske musikkjournalistikken styrter i den hjemmelige pottitåkeren.

Det var ikke bare Østbø som i sin panegyriske anmeldelse satte alle sine prinsipper og anmelderkriterier på hodet. Han ble tett fulgt av Svein Andersen i Aftenposten og Geir Rakvåg i Dagsavisen som begge spanderte sterke femmere på en plate som under normale omstendigheter hadde blitt lagt i plastpose og merket med «Bevis #1- arkiveres på nederste hylle».

Geir Rakvåg og hans kolleger i Dagsavisens musikkredaksjon, Nye Takter, er kjent som journalistene som først og fremst synes at norske artister skal synge på norsk. Det har blant annet den konsekvensen at mange norske artister som synger på engelsk tas ekstra hardt i Dagsavisen om de ikke stiller med feilfrie engelske tekster.

På ungdomskolenivå

I anmeldelsen av Rybaks plate hopper Rakvåg uelegant over at tekstene, engelskspråklig og innholdsmessig, befinner seg på nivå med det ungdomskoleelever legger i skuffen og glemmer.

I sangen «13 Horses» har norsk populærmusikk fått sitt motstykke til Aune Sands film «Dis». Verre pompøst visvas skal det spesielle evner til å klemme inn på fem minutter.

Det hjelper ikke at Rybak har studert musikk ved Barratt Due Musikkinstitutt. Kompetent fiolinspill er ingen garanti for at ikke resultatet, musikalsk og tekstmessig, blir schmaltz og pølsevev.

Det faktum at Alexander Rybak ser ut som en tenåring, en vesentlig del av appellen hans skal vi tro fansen, må ikke få kritikerne til å glemme at han er en ung mann på 23 år.

Ved å vinne Melodi Grand Prix, en musikkonkurranse som bare overlever fordi et gigantisk publikum er narkotisk avhengig av konkurranser og sport, har Alexander Rybak tatt av for outer space. I forbindelse med pressekonferansen(!) han holdt ved utgivelsen av «Fairytales» i forrige uke, fortalte han at han var svært fornøyd med at musikkritikerne nå endelig hadde blitt supportere.

Nasjonal lojalitet?

Altså at Østbø, Andersen og Rakvåg hadde tatt til vettet og forsto at dette dreier seg om noe mer enn Rybaks umiddelbare berømmelse og berikelse. At han er nasjonens ansikt utad, og at hans seier i Melodi Grand Prix , og konsekvensen av den, at tullballet lander i Oslo neste år, er et nasjonalt prosjekt som krever lojalitet. Også fra musikkritikere.

Der tar Rybak feil. Musikkjournalisters oppgave er, når det gjelder anmeldelser, med utgangspunkt i sin kunnskap, sin erfaring og sine evner til å lytte, å omtale og kritisere musikk. Punktum.

At norske medier går fullstendig av skaftet når en slik pseudohendelse inntreffer er ikke uventet. Norske tabloidaviser har internasjonalt rykte på seg for å miste perspektivet, ikke minst når det kommer til dekning av populærkultur.

Det blir også veldig, veldig pinlig og provinsielt når norske radiostasjoner tar kontakt med svenske musikkanmeldere som sier sannheten om «Fairytales» og avkrever dem en forklaring på deres norgesfiendtlige skriverier.

Det skal bli spennende å se om anmelderne i VG, Aftenposten og Dagsavisen husker «Fairytales» når tida blir moden for å sette opp listene over årets beste plater i desember.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus