Lyttelua 62 (This shit is hot!)

Elise Nyborg Eriksen: Kulturredaktør ABC Nyheter

Frida Hyvonen: Dirty Dancing

Svenske Frida Hyvönens «Dirty Dancing» vekker et hav av uante følelser hos meg. Jeg får lyst å rope: «Skam deg Lene Marlin. Skam deg Maria Mena og ja (dette er kontroversielt), skam deg Marit Larsen!». Alle disse norske ynglingene burde nemlig rødme av forlegenhet til de fantastiske tonene av Hyvönen. Jeg tør påstå at ingenting noen norske kvinnelige artister har produsert de siste årene når denne übercoole svensken til ankelstøvlettene.

Hva er det så som er så fantastisk med denne låten? Hva er det som gjør den til den komplette nytelse og en fantastisk studie i pop?

Først og fremst er det teksten. Allerede ved første gjennomlytting ble jeg slått i bakken av poesien og bildebruken, den elegante storytellingen.

Den perfekte postmoderne blandingen av en intim kjærlighetshistorie og popkulturelle referanser til 80-talls ikoner som filmen «Dirty Dancing» og Kylie Minogue gjør dette til en melankolsk reise tilbake til min ungdom

Hør bare her:

He had the keys to a place where we could practice
It felt almost like Dirty Dancing
Minus the United States and instead of a resort
it was the Folkets Hus basement

Jeg mener, kan det bli bedre enn dette? Det er nesten som man må gispe etter luft av den skjøre poesien og såre melankolien. Jeg er tilbake på 80-tallet og kjenner følelsen av å være småflau tenåring med Patrick Swayze-plakater på veggene på jenterommet. Jeg er bunnløst forelsket i Johnny Castle og min høyeste drøm er å dra på meg danseskoene og danse «dirty» med de tøffeste gutta. Bare synd at det nærmeste vi kommer glamour i den søvnige forstaden jeg bor i er den ukentlige episoden av Dynastiet hver onsdag. Jeg stirrer på Patrick på veggen og vil ut i den store verden å se, leve og forelske meg!

I neste vers går Frida videre i sin nesten eventyraktige beskrivelse av sin barndomskjærlighet og skildrer hvordan de møtes flere år senere.

Well then I became a singer and he became a chimney sweep
And a hunter and a father of two so far
I got a grand piano and a house with a chimney
And this morning he came by to sweep it.

And when I touched his sweepers arm with my piano fingers

He said watch Frida, your hands will get dirty
And I felt like I had a fever

This shit is hot!, for å si det på godt norsk. Kan man tenke seg noe mer sexy enn en pianospiller og en feier som har forbudte følelser for hverandre? Jeg kan godt skjønne at Frida får feber. Jeg kjenner temperaturen stige selv.

Men som vi alle vet, forbudt kjærlighet har en tendens til å dø ut. Både jeg og Frida har nok innsett med tiden at de tøffeste gutta gjerne har andre mål med livet enn oss snille piker. Pianospilleren og feieren funker nok bedre i en fantasi enn i virkeligheten.

I guess you do the dirty now and I do the dancing
And once we were Baby and Johnny
In a small boring town where the winters were long
And our real names were Frida and Jimmy.

Som du sikkert har forstått er dette rett og slett et unikum av en låt. Jeg skal ikke engang begynne å legge ut om Fridas krystallklare stemme, vakre pianospill og smektende rytmer. Eller hvor overjordisk bra hun ser ut på pressebildene sine. Jeg bare bøyer meg i støvet og fastslår nok en gang at svenskene ligger et lysår foran oss i coolness.

Espen A. Amundsen: Musikkansvarlig ABC Nyheter

John Vanderslice: Romanian Names

Etter flere halvstøpte forsøk har mannen med det kule navnet endelig lyktes med å lage en helstøpt plate. Hovedårsaken til den lille, men akk så store forvandlingen, ligger i det faktum at Vanderslice i langt større grad enn tidligere våger å gå nye veier.

Denne gangen har han nemlig kastet seg inn i et luftig og detaljrikt lydrike der popfoten får trampe takten langt hyppigere enn tidligere. Noe som igjen får meg til å tenke på de siste skivene til band som The Shins og My Morning Jacket.

Vanderslice som i begynnelsen av året var på turnè med suverene The Mountain Goats, der han og geitesjefen, John Darnielle, fremførte flere låter sammen, viser med «Romanian Names» at han blir å regne med i framtiden. Noe åpningstrioen «Tremble And Tear», «Fetal Horses» og «C&Canal» er utmerkede eksempler på.

Vapnet: Döda fallet

Med artister som Vapnet og Annika Norlin (Säkert og Hello Saferide) fremstår plutselig lille Östersund som Nordens musikkmetropol. Sistnevnte er allerede på manges lepper, mens Vapnet fremdeles ikke har maktet å trenge seg fram i forreste linje. Noe som er veldig trist all den tid «Döda fallet» er en utrolig flott plate som fortjener å bli hevet opp på øverste hylle.

På «Döda fallet» høres bandet ut som en sofistikert utgave av Håkan Hellström. Nå og da går også tankene til Jens Lekman.

De deilige melodiene, som umiddelbart høres ganske like ut, skiller seg fra hverandre ved hjelp av lekre detaljer og tidvis glimrende tekster. Tverrfløyter, vibrafoner, klokkespill, nylonstrenger, strykere med mer lokker det beste ut av de store svenske skogene. «Plutselig händer det inte», «Snart går du inte själv» og «Såg aldig dig» er smått geniale.

Du, du ser bara slump i oss
Jag ser tråder uppifrån
Jeg ser glitter rundt dig der vi står
Och när vi går

Vakkert, ikke sant?

Wussy: Wussy

Skrevet av Lyttelua liggende i et badekar fylt av Pommac.

Det tøffe rockbandet Wuzzy fra Cincinannti, Ohio, er ute med en rykende fersk plate som, om nok mennesker trykker den til sitt bryst, ganske sikkert, om alt går etter planen og antikrist ikke har noe skummelt på gang, meget trolig, det vil si, ganske sikkert, har planer om å frelse verden. En verden som, om vi skal tro en del kanskje ikke veldig troverdige religiøse sekter, like fullt sekter, snart skal forsvinne fra jordens overflate.

For verden består jo ikke, som dere ganske sikkert vet, om dere har fulgt med i timen, kun av Tellus, altså den kloden vi, menneskedyrene, lever på omgitt av biler, sykler, hus, kjæledyr, kopper og krus, rundkjøringer, trafikklys, en og annen Eldkvarn-plate, askebegre, truseinnlegg, sokker og så videre. Nei da, verden, det er universet det. Og universet er jo, som sikkert de fleste vet, uendelig.

Det vil si grenseløst, befridd fra alle verdens (ops!, altså obs!) kalkulatorer, tommestokker og linjaler som, i det uendelighetsprinsippet trer i kraft, altså opphører å være måleinstrumenter.

Sagt med andre ord: Wussy har nok en gang laget en dritlekker plate, der lyden av Neil Young, Yo La Tengo, Warren Zevon, Bob Mould, REM og The Go Betweens møtes i et grenseløst univers, som, om du er utsyrt med store nok doser penger (100-200 kroner) og vilje til makt, kan frelse verden.

Din verden. Der nuet, uendeligheten og evigheten møtes i en sirkel som, når alt kommer til alt, er en spiral.

Lyttelua, Den mystiske Ö, Jackson og jeg

Det var et stort øyeblikk bare å være der, egentlig.

Da han satte seg ned ved pianoet og tråkket i gang «The Load- Out» ble jeg så glad at ordet glad sluttet å eksistere. Han bare satte seg ned og fylte rommet med magi. Den mystiske Ö, som jeg ikke har truffet på lenge, måtte ta et godt tak i skulderen min for i det hele tatt å holde seg oppreist.

Den mystiske Ö, som så lenge jeg har kjent ham, alltid har stått bakerst i lokalet med hendene i kors, stod lamslått ved siden av meg knapt en meter fra scenen. Da «The Load- Out» gikk over i «Stay», kunne jeg kjærtegne ordene han forsiktig slapp ut av munnen.

- Steike, som jeg elsker deg, Jackson.

Tre minutter senere var det hele over. Pianokrakken til Jackson Browne var tom og lysene var slukket. Vi så på hverandre, smilte og gikk hver til vårt.

Lyttelua, som for anledningen hadde styla på seg en real sidesleik, var som vanlig helt ute av kontroll. Etter å ha gledet seg i ni uker til å se sin store helt ramlet han etter 19 sekunder inn i et seksuelt ladet koma som fremdeles ikke har sluppet taket.

- Sjekk den reima, ble uttalt så mange ganger i løpet av konserten at selv Nils Bohr ville mistet tellinga. Reima luefanten siktet til var selvfølgelig en av koredamene i bandet. Et ikke ukjent fenomen for de av oss som kjenner den bedrøvelige rakkeren med den lille dusken.

Da publikum mot slutten av konserten begynte å rope ut navnene på låtene de ville at Jackson skulle fremføre, benyttet Lua anledningen til å gaule ut «Sjekk den reima» så mange ganger at sikkerhetsvaktene, etter et voldsomt basketak, så seg nødt til å fjerne den lille rakkeren som i løpet av konserten hadde konvertert til midtskill