Torturerer publikum

Det er ingen tvil om at manusforfatter og regissør Lars von Trier ønsker å sjokkere sitt publikum. Han vil riste oss helt inn til innvollene, han vil provosere og han vil gjøre oss kvalme. Fryktelig kvalme. «Antichrist» er ingen film for sarte sjeler. Kanskje heller ikke for de aller mest tykkhudede. For tro meg - von Trier vil klare å trenge gjennom også her.

Fysisk vondt

Jeg måtte gruble lenge over om jeg elsker eller hater «Antichrist». For om du elsker eller hater von Triers-filmer, så er det mest sannsynlig av samme grunn. Filmene hans er så gjennomtrengende og provoserende, at man vanskelig kan forholde seg likegyldig til det som presenteres på kinolerretet. «Antichrist» er stjerneeksempelet i så måte. Det er så vondt å se på til tider, at ubehaget føles fysisk på kroppen.

I filmen møter vi et ektepar som forsøker å komme seg på beina igjen, og ut av sorgen, etter å ha mistet sønnen i en tragisk ulykke. Mannen, spilt av Willem Dafoe, er terapeut, og tar på seg ansvaret som sin kones behandler. Hun er spilt av Charlotte Gainsbourg. I et forsøk på å ta tak i hennes angst drar de til sin lille hytte i skogen, der naturen snart begynner å ta overhånd over ekteparet.

Genial start

«Antichrist» er delt inn flere deler, kalt kapitler av filmskaperen. Hvert kapittel har sin helt egne karakteristikk. Billedbruken, lyd og skuespillet endres fra del til del. Hvert kapittel har noe nytt å fortelle, og en ny måte å formidle det på.

Filmens prolog er helt genial i måten den er helt uten dialog, og bilder i svart-hvitt i sakte film, innleder filmen med et stille brak.

Mesteparten av filmens begynnelse og midtdel forgår i hovedrollens hode. Hennes sorg og lidelse formidles gjennom dialog og smertelig godt skuespill. Dette er vondt nok å se på i seg selv, før von Trier drar historien til nye ekstremer. I det du tror filmens karakterer har gjennomgått nok psykisk smerte, begynner den fysiske. Det provoserte meg lenge etter at jeg forlot kinosalen at lidelsene plutselig skulle presenteres så visuelt. Er det nødvendig å smøre jævelskapen så grundig opp i ansiktet på publikum? Holder ikke de fantastiske skuespillerprestasjonene, i sær fra den kvinnelige hovedrolleinnehaveren, for å få formidlet filmens desperasjon og smerte? Etter å ha fordøyd inntrykkene fra kinolerretet, ble svaret at von Trier nok har gjort rett i denne måten å presentere historien sin på.

Advarsel!

Selv om symbolbruken til tider blir litt i overkant, og forsøket på å skildre kampen mellom det gode og onde kan virke litt søkt, etterlater han ingen tvil om følelsen han ønsker å formidle. Han sørger for at filmen sitter spikret i hodet til tilskueren. Det kommer til å ta lang tid før den slipper tak.

Karakteren jeg gir «Antichrist» er god. Men om jeg anbefaler noen å se den, er en helt annen sak. Tenk deg nøye om før du løser billett til denne filmen. Du er herved advart.