Den verdiløse frihet

En av 90-tallets mest kjente tyske nynazister Ewald Bela Althans sa det slik: "Auschwitz. Det er problemet. Auschwitz må falle før vi kan bli akseptert." Få andre har gjort mer for å få Auschwitz til "å falle" som David Irving, hans syn på Holocaust er ikke frie ytringer - det er gravskjending.

Irving har ingen legitimitet som forfatter, men hans foredragsturneer over hele verden har blitt varmt mottatt av høyreekstremister av ulik kaliber.

Den amerikanske professoren Deborah Lipstadt plukket Irvings teser i fillebiter i sin bok "Denying the Holocaust", noe som gjorde Irving så ute av kontakt med realitetenes verden at han anla en injuriesak mot henne. Rettssaken i 2000 ble et oppgjør der ekspertvitner plukket fra hverandre hele hans forfatterskap, metoder og konklusjoner. Dommen var knusende og konkluderte med at Irving var en aktiv Holocaust-benekter og antisemittisk rasist med nære bånd til høyreekstremister som fremmet nynazisme.

Irving har blitt nektet adgang til syv land, men i Norge står ytringsfrihetens forkjempere på rekke og rad og ønsker ham hjertelig velkommen. Han har da like stor rett til å snakke som alle andre? Han må møtes med argumenter, sies det. Irving mener jødene selv er skyld i den forfølgelse de har blitt utsatt for og at Mossad betaler hans meningsmotstandere. Hvilke argumenter skal man møte løgn med?

For et par år siden var jeg på en skole der lærere og foreldre var fortvilet over en trend blant guttene - de var blitt beleste Holocaust-fornektere. Guttene var blitt så drevne at de voksne måtte lese seg kraftig opp for å kunne delta i diskusjoner om detaljer knyttet til gasskamre, fangetransporter og det nazistiske beslutningshierarki. Det var for så vidt grei skuring og krevde kun hardt arbeid fra de voksnes side, men en av lærerne fortalte om en annen utfordring. Midt i en opphetet diskusjon i klasserommet spurte en av elevene: - Hvorfor er dette så viktig for deg? Du tror på Holocaust - vi gjør det ikke, du liker jøder og vi gjør det ikke - hva er problemet? Noen liker både brokkoli og jøder, mens andre ikke liker noen av delene - er det så nøye? Når unge gutter mener jødehat og rasisme blir like verdinøytralt som grønnsaker og kun en diskusjon om smak og behag, så blir utfordringen sterk og viktig.

Vi ytrer oss for å kommunisere med andre mennesker. Vi ønsker at de skal oppfatte ytringen og helst handle i samsvar med den. Derfor brukes det milliarder på reklame i Norge. De som ytrer seg rasistisk og antisemittisk gjør ikke det alene i skogen. De søker å nå andre mennesker, og de lykkes. Budskapet blir oppfattet og det blir handlet i samsvar med det. Rasistiske ytringer og handlinger går hånd i hånd.

Journalistene løper i flokk som hannbikkjer etter en tispe med løpetid, når en "en aktiv Holocaust-benekter og antisemittisk rasist" varsler sin ankomst David Irving reiser verden rundt fordi han vet hvordan media fungerer. Sier man noe som er tilstrekkelig ekstremt, kommer media. Hvor mange som sitter i et rom og faktisk hører på ham er ikke viktig. Irving får denne uken spredd sitt budskap gjennom norske medier på en måte han aldri tidligere har vært i nærheten av. Journalistene løper i flokk som hannbikkjer etter en tispe med løpetid, når en "en aktiv Holocaust-benekter og antisemittisk rasist" varsler sin ankomst for å fremføre sine gamle løgner nok en gang. Aviser og TV viderebringer løgnerens budskap og Irving knegger fornøyd. Irving bagatelliserer Holocaust som et ledd i hans spredning av jødehat, og bidrar til å renvaske nazismen som en akseptabel ideologi.

Når den frie ytring forsvares - uansett ytringens innhold og konsekvenser - da er vi på vei mot et samfunn jeg tviler på at noen vil ha det godt i. Det er ikke trivelig å vokse opp i en familie der mishandling av barn er vanlig, eller å gå på en skole der mobbing skjer hvert eneste friminutt. Det er lite trivelig å leve i et land der det i ytringsfrihetens navn forsvares at folk hetses og trakasseres på grunn av sin opprinnelse og tillagte egenskaper.