Phoenix: «Wolfgang Amadeus Phoenix» (Ghettoblaster/Tuba)Nedtur

<pFranske Phoenix skuffer på sitt fjerde album. </p

Nedtur
Nedtur
Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«United», den første plata til Phoenix, var et friskt pust da den entret scenen ved århundreskiftet. Den upretensiøse og behagelige popen de franske guttene hadde skrudd sammen ga meg ro i sjelen, i motsetning til den svært overvurderte oppfølgeren, «Alphabetical», som mye takket være singelen «Everything Is Everything», ble bandets kommersielle gjennombrudd. For mye stil og får lite innhold, tenkte jeg da anmelderene begynte å rulle seksere.

Gleden var derfor stor da bandet nok en gang leverte varene på sitt tredje album, «It's Never Been Like That» som trengte seg inn på en velfortjent 17. plass da undertegnedes oppsummerte musikkåret 2006. Låter som «Consolation Prizes», «Rally», «Long Distance Call», «One Time Too Many» og «Sometimes In The Fall» er popmusikk på sitt aller beste. Punktum.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjentagende

Tre år senere er bandet tilbake med en plate som ikke er i nærheten av å tangere forgjengeren. De gode melodiene har i alt for stor grad blitt erstattet av elektroniske beats som gjentar seg selv så mange ganger at de verken klarer å inspirere eller engasjere lytteren. Tidvis catchy, javel, men aldri veldig givende.

Flere av låtene på «Wolfgang Amadeus Phoenix» har har en litt slitsom klubbfølelse hengende over seg, det kan virker som om bandet denne gangen har vært mer opptatt av å blande kule, funky riff og discolignende beats, enn å lage gode og varige melodier.

De tre første låtene; «Lisztomania», «1901» og «Fences», er gode nok til at de slipper gjennom det store nåløyet, men i dét sistnevnte ebber ut er det ikke så mye å juble over selv om både «Love Like A Sunset Part 1» og «Part 2» er såpass eksperimentelle at de nå og da pirrer nysgjerrigheten en anelse.

Det beste med «Wolfgang Amadeus Phoenix» er faktisk tittelen. Musikkmessig er nemlig plata en nedtur målt opp mot bandets tidligere utgivelser.