Manic Street Preachers: «Journal For Plague Lovers» (Columbia/SonyBMG)

Tilbake i elitedivisjonen

Manic Street Preachers har kanskje gjort sitt beste album. Fra venstre: Nicky Wire, James Dean Bradfield og Sean Moore. Foto: SonyBMG (promo)
Manic Street Preachers har kanskje gjort sitt beste album. Fra venstre: Nicky Wire, James Dean Bradfield og Sean Moore. Foto: SonyBMG (promo)

<pManic Street Preachers har laget sitt beste album siden glansperioden midt på 90-tallet.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Journal For Plague Lovers»«Journal For Plague Lovers»

Med sitt niende studioalbum gjør Manic Street Preachers helomvending og vender tilbake til det uttrykket som gjorde dem til et særs spennende alternativ da de dukket opp tidlig på 90-tallet.

I forhold til bandets stadig mer strømlinjeformede poputgivelser gjennom de siste årene, går waliserne tilbake til røttene på mer eller mindre helstøpte «Journal For Plague Lovers».

På sitt aller beste

Vi snakker om bandets desidert beste album siden glansperioden de hadde rundt utgivelser som «The Holy Bible» (fra 1994, og som det nye albumet angivelig skal være en direkte oppfølger til) og «Everything Must Go» (1996).

Etter noen runder med «Journal For Plague Lovers» kan det imidlertid virke som om denne overgår begge disse. Noe som er uventet, og ikke minst imponerende fra et band som er 23 år inn i karrieren, og som mange har avskrevet etter et par-tre uvesentlige utgivelser gjennom det siste tiåret.

Sosialistrockerne fra Wales har med andre ord rykket opp igjen til elitedivisjonen innen britisk rock.

Melodiene er nye, men tekstene er basert på det gruppens opprinnelige gitarist og tekstforfatter Richey Edwards lot ligge igjen da han forsvant fra jordens overflate i 1995. Om det er arven etter ham som har gitt inspirasjonen tilbake til James Dean Bradfield (vokal/gitar), Nicky Wire (bass) og Sean Moore (trommer) skal være usagt., men mye tyder på at det er nettopp det som kan ha skjedd.

I alle fall har gatepredikantene funnet igjen den gnisten som de mistet et sted på ferden sammen med sitt fjerde medlem 1. februar 1995.

På «Journal For Plague Lovers» finner vi utelukkende sterke låter. I kombinasjon med storslåtte, men kledelige arrangementer ivaretatt av Steve Albini og Dave Eringas kyndige produksjonshender.

Gløder

Manic Street Preachers nye glød gjennomstrømmer hele albumet, men kommer spesielt tydelig frem i spor som «Jackie Collins Existential Question Time», «This Joke Sport Severed», «Marlon J.D.» og «All Is Sanity». Her stråler gatepredikantene med en glans som de knapt nok har vært i nærheten av tidligere. Det til tross for meritter som «Motorcycle Emptiness», «A Design For Life» og «If You Tolerate This Your Children Will Be Next». Til og med i mer neddempede bidrag som «Doors Closing Slowly» utviser de en sjelden autoritet, med en teft og tilstedeværelse de har manglet de siste 15 årene eller så.

Bradfield og kompani er likevel seg sev lik på dette nye albumet. Det karakteristiske Manics-stemplet går igjen i hvert eneste spor, men helt uten at bandet roter seg bort eller faller for fristelsen til å ty til enkle kommersielle grep.

Konkludert er «Journal For Plague Lovers» et ypperlig album signert Manic Street Preachers, som synes stødigere og sterkere enn noen sinne. Og de har utvilsomt meldt seg på i kampen om årets Mercury-pris og som favoritt når årets beste albumutgivelser skal oppsummeres mot slutten av året.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus