Presidenten i EU-kommisjonen Jose Manuel Barroso her sammen med nobelprisvinner og leder i IPCC Kumar Pachauri.
– Industrien vinner lobbykampen om miljøet
<pMiljøorganisasjonene har påvirket EUs langsiktige klimamål, men industrien vinner fram i praktisk politikk, hevder Cicero-forsker Anne Therese Gullberg.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
I en fersk doktoravhandling tar statsviteren for seg lobbykampen i EU mellom industrien og miljøbevegelsen, en kamp industrien synes å ha vunnet.
– I EU har miljøbevegelsen lyktes med å påvirke målsettingene for 2020 og 2050. Men i klima- og energipakken som ble lagt fram i EU i desember ser man helt klart at det er industrien som har størst innflytelse når virkemidlene bestemmes, sier Gullberg.
Hun viser til at tiltakene som skal gi utslippskutt, økt fornybarandel og redusert energiforbruk tilsynelatende passer industrien som hånd i hanske.
– Tiltakene ble vridd i en retning som kom industrien til gode. For eksempel tillot den endelige pakken større kjøp av CDM-kvoter i utviklingsland for å kompensere for utslipp i EU, sier Gullberg.
CDM, den grønne utviklingsmekanismen på norsk, gjør det mulig for industriland å investere i miljøtiltak i utviklingsland som et alternativ til hjemlige og mer kostbare utslippsreduksjoner.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Korporativ kanal
Gullbergs doktoravhandling er basert på intervjuer med beslutningstakere og representanter for industri- og miljøorganisasjoner i EU. Men også her hjemme har industrien et fortrinn, gjennom den såkalte korporative kanal, der representanter for myndigheter, bedrifter og organisasjoner møtes.
– Industriens organisasjoner har tilgang til den korporative kanal, noe miljøorganisasjonene ikke har. Mens miljøbevegelsen kun forholder seg til politikere på Stortinget og i regjeringen, har industrien i tillegg kontakt med byråkratiet, sier Gullberg til NTB.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHun viser til at NHO og Norsk Industri har kontakt med politikere og byråkrater i et vidt spekter av saker, mens miljøorganisasjonene naturlig nok kun befatter seg med spørsmål som har direkte relevans for miljøet.
– Dermed er det rimelig å anta at industrien også har et overtak her hjemme, selv om det først og fremst er beslutningsprosessene i EU jeg har kartlagt, sier hun.
Artikkelen fortsetter under annonsenRessurser
Tilgangen på ressurser er avgjørende for hvem som har innflytelse på EUs klimapolitikk, framgår det av Gullbergs studium.
– I EU tas politiske beslutninger i flere organer: I EU-kommisjonen, i EU-parlamentet og i Ministerrådet. Dette gir lobbyister mange muligheter til å påvirke, men det gjør også at man helst bør ha store ressurser for å drive lobbyvirksomhet i EU, sier hun.
Ifølge avhandlingen utøver industriorganisasjoner i EU generelt mer lobbyvirksomhet, og miljøorganisasjoner mindre lobbyvirksomhet, enn det man normalt ville forvente.
– Interessegrupper i Norge synes de har lettere tilgang til norske beslutningstakere enn interessegrupper som vil påvirke EU-politikerne opplever at de har, sier hun.
Når norsk klimapolitikk i økende grad styres fra Brussel, kan det bli vanskeligere for norske interessegrupper å nå fram med sitt syn, mener Cicero-forskeren.
– Vi ser helt klart at mer av norsk klimapolitikk flyttes til EU. Eksempler på dette er Norges beslutning om å akseptere EUs fornybardirektiv og beslutningen om å akseptere endringene i kvotesystemet. Dette skaper utfordringer for dem som ønsker å påvirke klimapolitikken, sier Gullberg.
