Halvstekt Melodi Grandiosa nok en gang

Showet i sentrum. Det var mer dans enn sang, er noe av det musikkommentator Tom Skjeklesæther mener om Eurovision Song Contest. Her Ukrainas Svetlana Loboda i fri utfoldelse på scenen. (Foto: Scanpix)
Showet i sentrum. Det var mer dans enn sang, er noe av det musikkommentator Tom Skjeklesæther mener om Eurovision Song Contest. Her Ukrainas Svetlana Loboda i fri utfoldelse på scenen. (Foto: Scanpix)

<pHvorfor ikke bytte navn til Eurovision Dance Contest? skriver Tom Skjeklesæther.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Liret av seg flere malplasserte slibrigheter. Foto: Jørn Losvar (Scanpix)Liret av seg flere malplasserte slibrigheter. Foto: Jørn Losvar (Scanpix)

Jo da, Alexander Rybaks norske bidrag til Eurovision Song Contest utklasset alle de andre 24 konkurrentene med en margin som gjorde avstemningen, det aller viktigste publikumselementet i konkurransen, til tidenes minst spennende. Alt annet ville ha vært en skandale, Rybak var jo, viste det seg da at maratonseansen var gjennomført, den eneste som hadde gjort seg møyen med å ta med seg en gjenkjennbar sang til konkurransen.

Resten var nemlig «Same shit- same wrapping».

Da det europeiske TV-samarbeidet fikk ideen om å starte Melodi Grand Prix, for godt over 50 år siden, var ambisjonen å sette søkelyset på komponister i populærmusikksfæren. I 2009 kunne man like godt kalt det for Eurovision Dance Contest. Det er etablert en regel om at det er liten vits i å møte opp til den årlige finalen uten å ha med seg et knippe dansere som har som oppgave å holde seernes oppmerksomhet borte fra det faktum, sett fra et musikalsk perspektiv, at dette gjennomgående er begredelige saker.

«Strike A Pose»

Majoriteten av artistene har trykket Madonnas gamle slagord, «Strike A Pose», til sitt bryst, et overordnet mål er å etablere tablåer, menneskelige blomsterbuketter som skal ta seg godt ut på TV og etterfølgende tabloid-avis-bilder. I det krevende arbeidet med å få til disse tablåene, denne TV-bildepornoen, står de ufrivillige morsomhetene i kø.

Det startet i så måte godt med åpningssekvensen, som i følge NRKs «velinformerte» kommentatorinne, Synnøve Svabø, kostet 12 millioner alene, der sangeren hang opp jakka i wiren som skulle hjelpe ham å fly. Desperasjonen var til å ta og føle på, godt for den ansvarlige for fadesen at Russland ikke lenger holder seg med Gulager.

Underveis ble vi introdusert for den greske adonisen, Sharter-Kostas, som avslørte at den greske uttagningen i sin helhet hadde funnet sted på Athens anaboleste bodybuilder-studio, Bosnia-Herzegovinas militaristisk anlagte marsjpop, Tysklands weirmarmarinerte dansepop med fetisjdronningen Dita von Teese i en uavklart rolle som linse-mus og Ukrainas pole-dansende Svetlana Loboda, som hadde hyret inn Village People som vrikkende greskmytologiske(?) statister. For ikke å glemme Portugals forsøk på folklore med en bongotrommis som holdt på sprekke av glede over å få være med. Noen burde ha fortalt fyren at det å spille bongos ikke er så morsomt!

Alt denne musiseringen og dansingen foregikk vekselvis til de tre musikalske variantene som synes tillatt i Melodi Grand Prix; Ren eurodisco, etnisk krydret eurodisco eller pompøs ballade med musicalfinnish.

Aller verst i denne jeremiaden var antagelig Sveriges operasangerinne som skulle vise hvor hun «egentlig» hørte hjemme, bare avbrutt av, nettopp, eurodisco. En innsats som sørget for at Sverige, det landet i verden der Ssscchlagerfestivalen betyr aller mest, nå er i ferd med å pådra seg taperstempelet som Norge tradisjonelt har slitt med. Hadde det ikke vært for at hele 42 land avga stemmer, hadde Sverige kjapt stått igjen med våre forsmedelige nill points.

Ubehagelige Synnøve

Men det som gjorde oppdraget med å følge Melodi Grand Prix til en virkelig ubehagelighet var NRKs Synnøve Svabø.

Det pinligste er at Svabø ikke klarer å la være å lire av seg malplasserte slibrigheter, som om de hadde vært servert av en mann ville ha skaffet vedkommende et rettslig påbud om å holde seg en mil unna Marienlyst. Det er en grense mellom det å være frekk og å drive lummer kjønnstrakassering.

Ellers vekslet det mellom at det hørtes ut som hun leste fra et manus som var i utakt med den faktiske sendingen, og bablende eufori som toppet seg i en floskelfontene da det ble klart at Rybak var den klokkeklare vinneren. Klar beskjed til NRK, overlat dette til Jostein Pedersen når finalen skal sendes fra Tromsø (Plaster på OL-såret) neste år. Pedersen har, imponerende nok, utviklet en passe ballanse av entusiasme og distanse til dette virkelighetsfjerne surret.

Så har altså Alexander Rybak, ved å ta konkurransens opprinnelige intensjoner på alvor, å lage en best mulig låt, skaffet Norge neste års TV-begivenhet. La oss si det slik, det er noen som ikke synes at nettopp det er så flott som det akkurat nå er politisk(!) korrekt å mene.

Personvernpolicy