Rastløs dronning
Rastløs dronning
<pHver gang Åsa Larsson skal skrive en ny krimbok flytter hun. </p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Åsa Larsson
Født i 1966
Oppvokst i Kiruna. Der foregår også handlingen i bøkene hennes.
Er en av sveriges største krimforfattere.
Aktuell med sin fjerde bok «Til din vrede går over»
Hun er ikke i slekt med Stieg Larsson, men forfatteren gav henne strålende kritikker da hun debuterte.
Hennes første bok «Solstorm» er filmatisert med Izabella Scorupco i hovedrollen.
- Jeg ble ganske sjokkert da datteren min påpekte det, så kom jeg på at det er sant. Jeg gjør jo det. Jeg har en så enorm motstand mot å sette meg ned for å skrive, så for å få noe annet å gjøre flytter jeg, sier Larsson leende.
Å løfte senger, skap og stuemøbler inn og ut av hus er kanskje lettere enn å skrive krim, men Åsa Larsson er ikke spesielt glad i å flytte.
- Nei, jeg hater det. Det er kjempeslitsomt! Hadde jeg ikke hatt familie ville jeg vel flyttet til Afrika, men det trenger ikke være så langt. Det kan være huset borte i gata. Jeg ser alltid for meg hvor fint alt skal bli i det nye huset. Der står jeg i et pent forkle, og alt rundt meg er så ryddig, men slik blir det jo aldri, sukker Larsson.
Ny bok
Hadde jeg ikke hatt familie ville jeg vel flyttet til Afrika
Tidligere jurist og medieerklært krimdronning Åsa Larsson virker ikke som typen som drømmer om å fylle 50-talls morsrollen. Det gjør ikke heltinnene i romanene hennes heller.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenGjennom de grønne John Lennon-brillene lyser kvikke øyne. Hun er varm og uhøytidelig når ABC Nyheter møter henne. Krimforfatteren er i Norge for å lansere en ny roman på norsk.
Bråkete heltinner
«Til din vrede går over» handler om et ungt kjærestepar som druknes under et isdykk. Statsadvokat Rebecka Martinsson og politibetjent Anna-Maria settes på saken. Larsson innrømmer at hun i blant misunner sine heltinner.
- De er så bråkete. Det hadde vært herlig å være mer bråkete. Vi kvinner vil gjerne være eksperter før vi uttaler oss, også vil vi bli elsket. Kvinner bør våge å bli mer kantete og vanskelige. Jeg sitter hjemme på kammerset og skriver dessverre, sier Larsson.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen- Men meningene mine kommer frem i bøkene, legger hun til.
Ikke gjensidig
Romanfigur Rebecka og forfatter Åsa har begge jurist-bakgrunn og gjør det bra i yrkeslivet. Forfatteren tror likevel ikke at hun hadde funnet tonen med Rebecka om de hadde møtt hverandre.
Artikkelen fortsetter under annonsenDu har sagt i et intervju at du ikke tror Rebecka ville like deg, hvorfor ikke?
- Jeg er veldig pratsom og bryr meg om at folk skal like meg, for mye. Rebecka bryr seg ikke om det, og jeg tror at hun har vanskelig for å takle pratsomhet. Jeg er personlig når jeg møter mennesker, men jeg tror at Rebecka foretrekker å holde en avstand, begrunner Larsson.
Liker du henne da?
- Ja, absolutt, svarer forfatteren.
De dødes stemme
Åsa Larsson er oppvokst i Kiruna. Den svenske gruvebyen har 18 000 innbyggere, ligger nord i Sverige og er en del av Lappland. Det er også her handlingene i Larssons bøker foregår. Når det skjer et mord ryster det småbyens grunnvoller. Her står morder og ofre aldri langt fra hverandre. Det er i beskrivelsene av de nære relasjonene at Åsa Larssons krim gjør seg bemerket hos kritikere.
- Dette speiler vel mye meg som menneske. Jeg reflekter rundt hvordan folk forholder seg til hverandre. Det er interessant med det som stadig pågår mellom oss alle. Jeg syntes at det er spennende å lese om sånt, sier Larsson.
Artikkelen fortsetter under annonsenForfatteren blir stille en stund, ser ned i bordplaten, før hun fortsetter.
Det kan være så uoverstigelig å si at nå vil jeg bli elsket. Vi vil heller løpe såret mot solnedgangen
- Det er også interessant at vi har et valg. Det kan være så uoverstigelig som menneske å si at nå vil jeg bli elsket. Vi vil heller gjerne løpe sårede mot solnedgangen. Vi er så redde for å bli avvist. Om man kan overvinne redselen, så er det alltid bedre i relasjoner tror jeg. Disse personene jeg skriver om ... noen ganger er de så skjøre...
Lever de videre med deg etter at du har skrevet boken?
Ja, det er alltid noen som gjør det. En bra bok skal vokse med tiden, sier Larsson.
Det er ikke bare de levendes relasjoner Larsson beskriver, men også opplevelsene til de døde. I «Til din vrede går over» ser den døde unge jenta Wilma seg selv ligge på obduksjonsbordet. Hun sitter med en ravn i greina på et tre og ser ned på sin morder, eller trøster bestemoren før hun skal sove.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Åh, som jeg håper at dette livet ikke er det eneste vi får» skriver Larsson i etterordet. Hun tror ikke at døden nødvendigvis er slutten. Derfor var det naturlig å gi de døde en stemme.
- Alle som har hatt noen nær seg som har dødd vet jo at man slutter ikke å snakke med de for det. Jeg tror at det finnes noe etter døden. At jeg skriver som jeg gjør tror jeg at delvis handler om min kultur. Der jeg kommer fra er det ikke så rart om man får snakke med sine pårørende. Jeg tror at dette har rot i den samiske kulturen der kontakten med døde slektninger var viktig, begrunner Larsson.
Artikkelen fortsetter under annonsenIkke så sint
Er å skrive krimromaner for deg en måte å reflektere rundt døden?
- Jeg tror heller at det er en måte å uttrykke seg på. Da bearbeider du det som er i deg. I de to første bøkene mine skrev jeg om kirken, om frustrasjonen min og sinnet som jeg hadde i forhold til den. Nå har jeg bearbeidet det sinnet, sier Larsson.
Hva bearbeidet du i denne boken?
Åsa Larsson nøler før hun svarer.
- Denne gangen når jeg kom med boken til redaktøren min, sa hun «Oi, jeg tror det er et harmonisk menneske som har skrevet dette.» Jeg tror at hun har rett. Noe har skjedd med meg. Jeg er ikke så sint, og det kan man lese, sier forfatteren.
