Bokanmeldelse: Elizabeth Hay: «Lange kvelder på lufta» (Oktober Forlag, 2009)Radiomennesker

Med «Lange kvelder på lufta» har Elizabeth Hay brakt et lite stykke Canada til Norge. Boka er en stor fortelling om radioer, mennesker – og radiomennesker.

I utlandet blir forfatteren gjerne nevnt i samme åndedrag som betydelige kanadiske forfattere som Alice Munro og Margaret Atwood.

Når romanen «Lange kvelder på lufta» nå presenteres for det norske bokpublikummet er Elizabeth Hay en av Canadas mest framgangsrike forfattere. Romanen er hennes tredje. Den er garantert ikke den siste som vil bli oversatt til norsk.

70-talls-radio

I boka møter vi en broket forsamling av mennesker bosatt i den gamle gruvebyen Yellowknife helt nord i Canada.

Det er radioveteranen Harry, den tilreisende kjærlighetsflyktningen Dido, unge, usikre Gwen og den politiske aktivisten Eddy.

De er alle på flukt fra sine tidligere liv i kanadiske storbyer som Ottawa, Vancouver og Montreal. Nå lever de livene sine i forlengelsen av en liten, lokal radiostasjon. Det er
midt på 1970-tallet, før fjernsynet gjør sitt inntog for alvor. Tilværelsen
fylles av dype radiostemmer i nattemørket.

Etter rødlampa har slukket

Med den kanadiske villmarka og det arktiske som bakteppe foldes det ut en fortelling om seks mennesker som forsøker å gi livene sine mening og kjærlighet. Intriger på et
mellommenneskelig plan driver handlingen videre.

Harry og Eddy forelsker seg hodestups i Dido som har flyktet fra et forhold med svigerfaren sin; Gwen har aldri vært forelsket, men faller for Harry.

Samtidig utspiller det seg en annen historie: Rike oljeselskaper planlegger verdens største gassrørledning på tvers av den kanadiske villmarka. Dette møter sterk motstand i lokalbefolkningen og hos urinnbyggerne.

Hovedpersonene har alle en mening om utbyggingen, og det går på vennskap og kjærlighet løs etter hvert som utbyggingen rykker nærmere. Én ting er hva de sier på lufta i radioen, noe helt annet er hva de hvisker og tisker om når den røde lampen slukker og sendingen er over.

Tiltrukket av det ville

Viktig i romanen er forholdet mellom uberørt, vill natur på og menneskenes søken etter lykke.

Etter hvert som handlingen skrider fram og leseren blir kjent med personene, blir det klart at de alle tiltrekkes av det ville. Både det ville i den arktiske ødemarken med
grizzlybjørner og fossende stryk, men minst like viktig er det ville under
overflaten i karakterene.

Etter å ha laget radioreportasjer og intervjuer om den forestående oljeledningen, legger de seks hovedkarakterene ut på en halsbrekkende padletur inn i naturen. De er fjernt fra sivilisasjonen, langt fra alle kommunikasjonsmuligheter - og har tre uker på seg til å tilbakelegge en strekning på 800 kilometer. Det skal vise seg å bli en dramatisk reise for de uerfarne padlerne.

Irving-aktig driv

Det som kjennetegner romanen fremfor noe, er måten Elizabeth Hay utbroderer de
forskjellige skjebnene. Hun maler fram den ene skjebnefortellingen etter den
andre og med sin brede pensel tryller hun fram et persongalleri som ikke står
noe tilbake for en sammenligning med John Irving.

Hay er tilsynelatende veldig opptatt av å fremstille sine romankarakterer så
komplekst som mulig. Hun foretar dype dykk i personenes barndom og forsøker å forklare hvorfor de reagerer som de gjør når de har hell eller ulykke i sine relasjoner til andre mennesker.

Enkelte steder kan det bli for mye, og romanen hadde vært tjent med en strammere redigering. Om mer hadde blitt overlatt til leserens fantasi hadde romanen kanskje blitt
enda klokere og mer underholdende.

Men for all del: Dette er en bok å bli glad av - og muligvis har den også den effekten at man revurderer sitt eget syn på naturens krefter. Ikke bare når det gjelder illsinte fossefall, ulver og iskalde tundraer, for mest av alt er "Lange kvelder på lufta" en bok om hva som befinner seg i dypet av mennesket.