Meny

Conor Oberst and The Mystic Valley Band: «Outer South» (Wichita/Tuba)

Flere gullkorn

Flere gullkorn

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Et ujevnt album med flere høydepunkter.

Conor Oberst og hans venner i The Mystic Valley Band har laget et tidvis glimrende album. Men fordi det har blitt litt for mange dirigenter, trekkes helhetsinntrykket noe ned. Det blir rett og slett for mange låter som ikke hever seg gjennomsnittet. Kanskje ikke så rart med tanke på at platen består av 16 spor med en spilletid på til sammen 70 minutter.

Conor Oberst, også kjent som Bright Eyes, har en rekke flotte utgivelser bak seg. Som for eksempel «Lifted, Or The Story Is In The Soil, Keep Your Ear To The Ground», «I'm Wide Awake, It's Morning» og «Cassadaga». Han selger bra med skiver, er kompis med Bruce Springsteen og fikk sjølveste Emmylou Harris til å medvirke på flere av sangene på «I'm Wide Awake, It's Morning».

Conor Oberst er med andre ord heit.

På «Outer South» står han for 10 av låtene, de resterende er fordelt mellom tre av gutta i The Mystic Valley Band, Nik Freitas, Taylor Hollingsworth og Jason Boesel.

De fem første låtene på «Outer South» fungerer aldeles utmerket. Og som på de fleste av sporene på albumet, oppholder bandet seg for det meste i et melodiøst og tilgjengelig americana-landskap, men på låter som «Air Mattress» og «Cabbage Town» går tankene til artister som Nick Lowe, Elvis Costello og The Clash. Sannsynligheten for at Oberst & kompani var på en rask shoppingtur i England under innspillingene anser jeg som relativt stor. På «Cabbage Town» høres det tidvis ut som om Joe Strummer blir backet opp av Costellos band, The Attractions. Kvalitet i alle ledd, med andre ord.

Deretter følger det et par litt slappe spor før de musikalske sprettballene, «Nikorette» og «Spoiled», og den powerpop-aktige «Bloodline» (Costello dukker opp her også, gitt) tenner gnisten igjen. Også den Waterboys-aktige «Roosevelt Room» svinger såpass bra at buksene nesten ramler av.

Men så er det slutt. De tre siste låtene kunne like gjerne blitt igjen i skuffen.

Tekstmessig har Conor Oberst som alltid noen gullkorn på lur. Som for eksempel i «To All The Lights In The Windows» og «Nikorette». Han har også sendt sin karakteristiske brekestemme på ferie for anledningen. Noe som er helt greit.

Neste gang forventer jeg at Oberst tenker kvalitet framfor kvantitet. Hva med 10 låter og 32 min? I mellomtiden skal jeg kose meg med høydepunktene fra «Outer South».

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus