Meny

De tauses forteller

Den uoffisielle sannheten: I «Den tause generasjonen» har forfatter og journalist Xinran fått vanlige folk i Kina til å fortelle landets historie.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Xinran har brukt 20 år på å få vanlige kinesere til å fortelle landets historie.

Fakta

Født i Beijing i 1958.

 

Hennes hele navn er Xinran Xue, men hun bruker bare fornavnet.

 

På 90-tallet var Xinran en berømt radiovertinne i Kina, og en av landets fremste journalister.

 

Hun bor nå i London.

 

Xinran har skrevet fem bøker, og har en fast spalte i The Guardian.

- Skal jeg ta glasset ditt?

Vannglasset balanserer på boken og journalistblokken, mens jeg forsøker å gi forfatteren en verdig hilsen.

Grasiøst tar hun vannglasset med en hånd, og med den andre griper hun hånden min.

Forfatter, journalist og historieforteller Xinran snakker med en myk luftig stemme og kinesisk aksent. Etter seks intervjuer har også hun aller nødigst tatt i mot forlagskvinnens tilbud om å hente et glass vann også til henne. I en verden som gjerne forbinder ydmykhet med svakhet er hennes høflighet og omtanke uvant.

ABC Nyheter ber Xinran fortelle hvordan hun har fått en eldre garde kinesere til å fortelle landets historie. Den versjonen de unge velstående studentene ved Kinas universiteter ennå ikke har hørt.

- Jeg stiller meg alltid under de jeg intervjuer, sier hun.

Kulturrevolusjonen

Selv var Xinran åtte år gammel da kulturrevolusjonen begynte i 1966. Formann Mao satt i gang en utrenskning av såkalte «borgelige elementer» og sendte folket ut i en massiv maktkamp.

Ingen vet hvor mange som døde, et anslag ligger på 34.800, et annet på tre millioner mennesker.

Xinrans foreldrene ble arrestert og hun vokste opp som foreldreløs på et barnehjem. Barna fikk ikke lov til å leke eller snakke. Minnene holder henne fortsatt våken om nettene.

De unge vet ikke

I dagens Kina er kulturrevolusjonen et ømtålig tema. Unge kinesere vet lite om hva foreldrene deres måtte gjennomleve.

I frykt for at den eldre generasjonens historie skulle forsvinne startet Xinran et prosjekt for å få den eldre garde vanlige kinesere til å fortelle sine historier.

I «Kinas tause generasjon» intervjuer hun tyve mennesker om deres opplevelser. Blandt dem er en medisinkvinne, en fange, en akrobat og en politimann.

- Jeg måtte bli en av dem

Det var ikke selvsagt at den vevre elegante bykvinnen Xinran skulle få landsbyfolk i tale. Hun har liten tro på det journalistiske idealet om å ha avstand til kildene sine.

- Du forstår ikke våre liv, sier de, men det at jeg led så mye under kulturrevolusjonen fikk meg til å føle at vi hadde noe til felles. Jeg forstod raskt at jeg måtte bli en av dem. Du får ikke en åpen diskusjon uten å gi av deg selv. Jeg var naiv, og ville lære, forteller forfatteren.

Nå kan hun lage sko, skjære kylling og sløye fisk med pinner, lage barneklær og ta vare på et spedbarn som en kinesisk bondekvinne. Hun sier at det har gjort henne sterkere. Underveis mens hun var i lære fikk hun anledning til å stille spørsmålene sine.

Å få respekt

Flere steder ble Xinran satt på prøve. Hun var ikke en av dem før hun levde som dem, spiste maten deres og drakk vannet deres. Det var noe annet enn det klare norske vannet som nå står på bordet.

- Mange steder har de ikke springvann. De gav meg et vannglass med små marker i og utfordret meg til å drikke det. Jeg drakk og fikk mageknip. Når jeg trengte å gå på toalettet sendte de meg ut i grisebingen. Mange steder på landet har de ikke doer, grisene lever på menneskenes avføring. Jeg ble jaget rundt i søla av grisene. Slik fikk jeg respekt. Slik så de meg som en av dem. Det ble mange glass markvann. Det jeg så og hørte mens jeg reiste fikk meg til å forstå hvor heldig jeg er. Jeg klager aldri lenger, og jeg lar meg ikke begrense av noe, sier Xinran.

- Vi er oppvokst med feil utdannelse

Det som overrasket henne mest var at de unge studentene ikke trodde historiene til de gamle.

- Samfunnet har aldri lært dem dette. Det kinesiske folks forhold til kulturrevolusjonen kan sammenlignes med etterkrigens Tyskland. Det overrasket meg at studentene visste så lite om hva som egentlig skjedde. De vet ikke hvor mye av kulturen deres og historien deres som har forsvunnet. De fattige er stolte av historien sine, men unge velstående mennesker i Kina forstår ikke hvor mye tidligere generasjoner har ofret for deres fremtid.

- Da jeg var tjue trodde jeg at hele Kina var likt. Vi er oppvokst med feil utdannelse, og det gjelder ikke bare Kina. Vi har forenklet historien og ledet den nye generasjonen på villspor. Vi blir fortalt at fortiden er i svart hvitt. Det er derfor vi skader folk i demokratiets navn og for menneskerettigheter før vi kjenner kulturen deres.

- Historien er vår

- Jeg vil vise sønnen min at historien ikke bare bør tilhører politikere. Den kommer fra alle menneskene fra toppen til bunnen. Jeg vil utfordre skolesystemet til ikke å forenkle eller føre de unge bak lyset. Derfor er detaljene i fortellingene i boken min så viktige, sier hun.

- Det kommunistiske Kina handler om hvordan folk elsket hverandre, skapte karrierer og tok avgjørelser. Alle mennesker gråter forskjellig, de har en lignende bakgrunn men de er forskjellige. Vi blir i alt for stor grad lært opp til å dømme folk. Jeg forsøkte veldig hardt å få deres personlige stemme til å trenge gjennom, sier Xinran.

Har det ikke vært slitsomt å la disse menneskenes liv bli en del av deg?

- Jo, da jeg kom tilbake til England påpekte mine nærmeste at håret mitt hadde grånet. Jeg tror at for å gjøre en god jobb måtte jeg ta alt innover meg, men under selve intervjuene måtte jeg distansere meg fra mine egne følelser. Jeg gråt for eksempel aldri under intervjuene. Jeg var ikke der for å gråte, men for å oppmuntre dem og åpne døren til en lys fremtid. Det var viktig at jeg hadde en slik rolle, derfor holdt jeg meg under intevjuene, forteller forfatteren.

- Da jeg kom hjem tok jeg sovepiller og gråt jeg meg gjennom søvnløse netter. Selv om håret mitt er hvitere, så har de jeg møtte har ofret langt mer enn meg. De har lagt grunnlaget for Kina i dag, og de sier at det er verdt det. Da er det å skrive denne boken verdt det for meg også. Jeg ville gi noe til min sønn som forteller om hva eldre generasjoner har gjort og ofret for ham. Det var ikke nok å bare gi ham adjektiver. Derfor var det viktig for meg å gi ham historien. Han leste boken, og nå hjelper han vanskeligstilte barn med å få en utdannelse. Det er verdt det hele. Jeg føler meg heldig og lykkeligere enn jeg gjorde før jeg skrev denne boken. De jeg intervjuet gav meg energi for fremtiden, sier Xinran.

- De lærte meg livet

Hun skrev boken for kineserne, men den er for kontroversiell til å kunne utgis i hjemlandet. Under arbeidet var forfatteren bevisst på at hun ville intervjue mennesker som hadde opplevd mye, men som ikke hadde latt seg knekke av livet. I et tilfelle gikk forfatteren bort til en medisinkvinne, og spurte henne hvorfor hun så så avslappet og lykkelig ut. «Jeg har lidd mer enn noen her» svarer kvinnen og rister på hodet. Denne måten å forholde seg til livet på er noe av det viktigste vi kan lære, mener Xinran.

- Jeg tror at de lærte meg livet. Før hatet jeg på grunn av barndommen min. Jeg var alltid sint. Så forstod jeg at det er så mye vi kan gjøre. Dalai Lama sier «Bare lys kan ødelegge mørket.» Jeg lærte fra disse menneskene å leve for morgendagen. De tror at de kan skape en bedre morgendag. På en måte er den ventetiden vakker. De lider, men de lever ikke for hatet. De er så uselviske. Jeg tenker på hvor mye av det de har vært gjennom som de holder for seg selv. Det fikk meg til å tenke på hva betingelsesløs kjærlighet er. De tilgav. Det er lett å kjempe, men det annerledes å gi opp og tilgi. Jeg tror at det å tilgi er å ødelegge mørket. Jeg ønsker å være et lite lys for andre, sier forfatteren.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus