Bill Callahan: «Sometimes I Wish We Were An Eagle» (Drag City/VME)Rett til himmels

Rett til himmels
Rett til himmels
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pBill Callahan treffer nesten blink. </p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Sometimes I Wish We Were An Eagle» er trolig årets stiligste tittel så langt. Og med tanke på at plata også er veldig stilig, må det være lov å trekke konklusjonen at mannen bak det hele også må være ganske stilig.

Smerten og gleden møtes

Bill Callahan er kanskje mest kjent som frontfigur i lavmælte Smog, et band, som på tross av noen flotte høydepunkter, hadde en tendens til å bli i overkant mystiske og introverte. Det monotone lydbildet og de mange repetisjonene som preget flere av platene ble nå og da i overkant søvndyssende.

Men på sitt andre soloalbum, «Sometimes I Wish We Were An Eagle», slår Callahan en musikalsk kollbøtte som får meg til å dundre inn i en stolpe eller to. De deilige strykerarrangementene og de fine melodilinjene gjorde at jeg nesten umiddelbart bestemte meg for å inngå et musikalsk ekteskap med stilige Bill.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Første gang jeg hørte albumet tenke jeg sporenstreks på band som Lambchop og Tindersticks. Noe som i min bok er et kvalitetstegn. Hovedårsaken til dette er trolig Callaghans stemme. For akkurat som Kurt Wagner (Lambchop) og Stuart A. Staples (Tindersticks) ligger stemmen til Callahan og koser seg et sted midt mellom bass og tenor. Det høres ut som om Smerten og Gleden møtes på en rasteplass milevis unna Sinsenkrysset.

Tiltalende og lekkert

Flere av låtene på plata er så tiltalende og lekre at jeg ramler inn i nuet med telemarksnedslag. Ungeskrål og lyden av fruens venninner viskes bort. Alt jeg hører og tenker på er stilige Bill og lydene han kaster rundt seg. Lyder som manes fram ved hjelp av gitarer, tangenter og et skap fullt av strykere.

Med unntak av et par spor som blir i overkant repetitive, er «Sometimes I Wish We Were An Eagle» en sann lytteropplevelse. Låter som «Jim Cain», «Eid Ma Clark, Shaw», «The Wind And The Dove» og «Too Many Birds» stekker seg sågar mot himmelhvelvingen.

Konklusjon: Gjør som meg: Inngå et musikalsk ekteskap med stilige Bill. Og om det ikke fungerer kan du alltids skylde på meg.