Meny

Mira Craig: «Mira Craig's Ghetto Fairytale» (Home Made/Bonnier Amigo)

Bare trist

Mira Craig gjør det ikke lett for seg selv ved å bomme fatalt på sin tredje langspiller. Foto: Berit Roald (Scanpix) Foto: Berit Roald

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Talentet Mira Craig går seg vill i sitt eget rytmehelvete.

«Mira Craig's Ghetto Fairytale»«Mira Craig's Ghetto Fairytale»

At Mira Craig er utstyrt med et talent som artist skal ingen kunne frata henne. Men om hun fortsetter i retningen hun har tatt med sin tredje langspiller, så bør hun bremse opp helt. Her presterer låtskriveren, sangeren og musikeren Mira langt under pari.

Talentet Mira Craig kommer på ingen måte til overflaten på «Mira Craig's Ghetto Fairytale». Den forrige platens singelspor hadde antydninger som kunne forsvare Miras status som landets nye popprinsesse. Det er totalt fraværende på det nye albumet.

Irriterende

I stedet blir det atter en masete, om ikke direkte irriterende, overdose av Miras rumperistende stønn og uendelige gjentagelser av «ugh», «yeah» og «boo», akkompagnert av evinnelige bongotrommer. Det i en så dominerende grad at det overskygger musikken som ligger i bunn her, og som best kan beskrives som et nøytralt bakteppe til det hele.

Mira dyrker heller sine voodooritualer enn å skape god musikk, noe som kan gi lytteren en følelse av å være offeret som Mira stikker voodoonålene sine i. Om ikke det akkurat kan defineres som tortur, så er 14 låter over nesten 54 minutter langt over anbefalt dose av Miras evinnelige brumlende gneldring i et uorganisert rytmehelvete.

Hadde det i det minste vært noe med låtmaterialet her som hadde vært tiltalende i form eller uttrykk, kunne Mira Craigs potensial som artist kanskje ha skåret gjennom skallet og gitt en følelse av at hun i det minste prøver å kommunisere med sin lytter. I stedet føles det hele som en egotripp hvor Mira kun er ute etter å vise hvor flink hun er til å gjøre alt selv gjennom sitt Home Made Productions. Dette til tross for at hun har fått litt produksjonshjelp utenfra (blant andre fra Tommy Tee).

Å høre på «Ghetto Fairytale» er bare trist. Trist fordi Mira tidligere har vist sider av seg selv som indikerer at hun er en selvbevisst dame som faktisk har noe på hjertet, også innen musikken. Men mest av alt er dette trist fordi det føles som om Mira Craig gir ut denne låtsamlingen bare for å servere publikum en pakke hvor hun atter en gang kan vise at hun selv har full kontroll over egen karriere.

La andre overta styringen

Mira hadde hatt godt av å overdra kontrollen til andre. Tenk for eksempel hva produsenten Timbaland hadde kunne tryllet frem hos Mira Craig!

«Ghetto Fairytale» inneholder for øvrig ikke et eneste bidrag med hitpotensial. Legg til at de særdeles refrengsvake bidragene på albumet heller ikke akkurat fremhever noe i musikken, og vi står tilbake med en låtsamling som neppe kan ha relevans for andre enn Mira selv.

Dersom Mira har planer om å erobre verden, så er det i hvert fall ikke denne platen som kommer til å åpne dørene for henne.

I et spor som «Put It On Me» kan det virke som Mira Craig forsøker å gå Missy Elliott i næringen, og tøffer seg som «bad chick» gjennom strofer som «Baby come closer / I got my ass in your face bitch / It smells so good won't you taste it / Don't you let it go waste kid / And don't you worry, / I'm a put my work in». Men hun bommer fatalt med en låt som Miss E knapt hadde vurdert som skjult ekstraspor på en av sine utgivelser. Og det hjelper heller ikke stort på inntrykket at hun avrunder det hele med balladen «Shine», med klisjeen «And now I shine / Because you are mine / Now I shine / Cause you are mine».

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus