Mer kul enn kult

Jeg er ingen «trekkie». Antakelig har jeg nok aldri sett en Star Trek-episode fra begynnelse til slutt. Derfor er det med en smule ydmykhet at jeg anmelder denne filmen.

Som Star Trek -novise gikk jeg derfor til en i overkant sci fi-informert venn for råd. Hvordan har en serie om middelaldrende menn, med dårlig make-up, klønete slosscener og i overkant mange stillestående dialogdrevne situasjoner i kontrollrommet på et romskip skapt en fanskare så hengivne som trekkiene? Hva er det jeg har gått glipp av?

En dypere mening

- Glem romskipene, de rare monstrene og actionsekvensene. Alt det er bare staffasje, sier han.

I følge min kamerat dreier Star Trek seg om noe viktigere: Det handler om å måtte ta harde valg i vanskelige situasjoner.

I romskipet «Enterprise» oppstår dilemmaer som minner om våre egne, men det at de er satt i en fjern fremtid i et ytre rom gir et perspektiv som gjør oss i stand til å se det på en annen måte. Star Trek blir altså en parallell virkelighet som kommenterer vår egen tilværelse både på et personlig og et samfunnsmessig plan.

- Jeg tror jeg kan komme til å like dette, tenkte jeg og gikk på kino.

Filmet av en fan

Denne filmen som helt enkelt har fått navnet «Star Trek» er en forgjenger til alle tidligere filmatiseringer av Star Trek-universet. Det er derfor ikke meningen at du skal behøve å vite noe om Star Trek for å ha glede av filmen. I registolen sitter J.J. Abrams, som for øvrig også er produsent. Han har laget «Mission Imposssible III», og er mannen bak tv-seriene «Lost» og «Alias». J.J. Abrams er for øvrig også en Star Trek- fan, og har vært kjent for å referere til Star Trek lenge før han fikk regijobben på denne filmen.

Skuffa!

Så langt, ganske bra skulle man tro. Med et budsjett større en noen annen «Star Trek»- produksjon kan det se ut til at denne filmen skulle kunne bli et høydepunkt. Det er når jeg sitter i kinosalen at skuffelsen skyller over meg, og etter hvert også en Det er ingenting her jeg kan tygge på eller som kan få meg til å forstå hvor den ekte trekkiens hjerte ligger sigende tretthetsfølelse. Fordi det jeg ser er en helt vanlig action film. Ikke dårlig, men heller ikke spesielt god. Karakterene er av det vanlige kaliberet. Kirk er en ung, overmodig og eplekjekk med sansen for raske biler og pene damer. Langt fra den selvrettferdige moralistiske autoriteten jeg har fått inntrykk at Kirk er i seriene, og jeg må si at jeg foretrekker denne siste fremfor den unge jyplingen som nå leker seg på lerrettet. James. T. Kirk spilles av Chris Pine, som er alt en vaskeekte amerikansk actionhelt skal være, og ingenting mer.

«Live long and prosper»

I rollen som unge Spock, fyren med den korny panneluggen og de rare øyenbrynene, finner vi Zachary Quinto, kjent som Sylar i «Heroes». Han er plagsomt intelligent og har noen mørke undertoner som mangler hos gamle Spock. Bortsett fra det gjør han en god jobb og har en stødig tilstedeværelse. Det legges nok opp til et trekant drama i neste film for både Kirk og Spock har falt for sylskarpe, lærbestøvlede, miniskjørt-så-kort-at-hun-knapt-kan-sitte bekledde Uhura.

Her spilt av Zachary Quinto

Den originale Uhura var en av de første rollene på amerikansk film og tv der en svart kvinne spilte noe annet enn tjenestepike. Slik ble hun et viktig forbilde for afroamerikanske kvinner i USA. Så viktig faktisk at da skuespilleren som spilte henne ville slutte overtalte Martin Luther King jr. henne til å fortsette. I «Star Trek» har ikke Uhura lenger en slik rolle. Hun spilles av en lettkledd, oversminket Zoe Soldana og selv om hun er smart likevel er det alltid gutta som må redde dagen.

38 år og gammel mor

Med unntak av henne er kvinnene i «Star Trek» for det meste fraværende, statister, one night stands eller mødre.

Winona Ryder har blitt 38 år og tydeligvis er det en alder som gjør henne passende for rollen «gammel mor» i Star Trek. Til tross for at hun bare er seks år eldre enn Quinto som spiller sønnen hennes. Ryder var kanskje 90-talls filmens smarteste, tøffeste og beste skuespillerinner, men her er hun redusert til en gammel mor med to replikker.

Generelt sett syntes jeg at karakterene var grunne og uinteressante, med unntak av unge overivrige og geniale Chekov, spilt av en svært sjarmerende Anton Yelchin.

Anonym underholdning

Historiene som veves rundt persongalleriet gir et nytt perspektiv og tilfører nye momenter til Star Trek-mytologien. Abrams har laget en film som i stor grad tar vare på Star Trek-universet så langt jeg kan se. Kulissene er modellert etter de gamle, men har blitt betydelig oppgradert. Dette og referansene som fikk deler av salen til å humre, uten at jeg forstod hvorfor, vil antakelig gjøre mange Star Trek-fans glade. For meg fremstod dette som et nokså anonym affære som lett faller inn under betegnelsen «actionfylt popkorn film».

Når dette ikke er nok for meg er det fordi jeg ikke ser den Star Trek min venn fortalte meg om. Hvor er de tankefulle dialogdrevne scenene, de vanskelige moralske dillemmaene og samfunnskommentaren? Jeg finner ingenting av dette i «Star Trek». Det er ingenting her jeg kan tygge på eller som kan få meg til å forstå hvor den ekte trekkiens hjerte ligger. For en nybegynner som meg fremstår filmen «Star Trek» kun som underholdning jeg kan få ved å gå til actionhylla i filmsjappa og peke på en film i blinde.