Illusjonsknuseren

I går kom meldingen om at forfatter og feminist Marilyn French er død.

Det gjorde meg overraskende trist og fikk meg til å ta fram en av de mange kopier jeg har av debutromanen hennes «Kvinner». Jeg plukker nemlig med meg alle de utgavene av «Kvinner» jeg kan finne hver gang jeg er på loppemarked med det mål for øye at alle mine venninner tilslutt skal eie en. Så viktig er denne boken for meg.

Jeg husker godt mitt første møte med Frenchs «Kvinner». Det var på slutten av 90-tallet og jeg satt på en støvete lesesal i Australia hvor jeg studerte.

Romanen slo ned i meg som en bombe. Det var som om tåken rundt meg lettet og jeg plutselig så verden i et annet lys. Det kan høres dramatisk ut, men mens jeg satt på den mørke lesesalen langt hjemmefra klarte French å filleriste alle oppfatninger jeg tidligere hadde hatt om verden.

Gufs fra 70-tallet

Som et barn av typiske 68-foreldre hadde jeg vokst opp med både demonstrasjonstog, fotformsko og lilla ponchoer. Strengt tatt burde jeg allerede ha et forhold til feminisme. Likevel tror jeg at både jeg og vennene mine følte oss såpass tøffe i trynet at vi var «over» hele likestillingsspørsmålet. Feminisme var et ullent begrep, et slags gufs var 70-tallet som ikke angikk oss.

French åpnet på mange måter døren for en virkelighet som hadde ligget rett under nesen min, men som jeg hadde nektet å vedkjenne meg. En dør som når den først er åpnet, er umulig å lukke.

20 millioner solgte

Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er med «Kvinner» som fengsler så voldsomt. Men jeg er ikke den eneste.

Da romanen kom ut i 1977 holdt den seg på bestselgerlisten i over to år. I 1982 kunne Berkeley Publishing Group annonsere at det var en av de topp fem bestselgere de hadde hatt noensinne. Så langt skal boken ha blitt solgt i 20 millioner utgaver. I 1980 ble historien laget som tv-film som fikk et enormt publikum i USA. Over 45 prosent av landets tv-seere satt klistret tiltross for at en gruppe som kalte seg the National Federation of Decency (nå American Family Association) lanserte en kampanje for å boikotte filmen.

Såpe med mening

Rammehistorien kan høres ut som hvilken som helst onsdagsfilm på TVNorge. Mira Ward vokser opp til å bli den perfekte forstadshustru. Hun gjør sitt beste med å skape et hjem for sin mann og sine barn, men hele tiden føler hun at noe er galt. Etter hvert blir hun skilt og endelig kan Mira konsentrere seg om å «finne seg sjæl». Hun begynner på universitetet hvor hun får en feministisk oppvåkning.

Beskrivelsene av livet som husmor på 50-tallet er hakket vassere enn dagens «Frustrerte fruer». Her døyves forstedenes kjedsomhet med utroskap med piller, alkohol og selvmordsforsøk. Det er likevel romanens andre halvdel, hvor raseriet for alvor slippes løs som gjør sterkest inntrykk. Her treffer Mira den nesten overveldende karismatiske Val, en militant radikal feminist, som etter at hennes tenåringsdatter blir voldtatt kommer med følgende kraftsalve: «Alle menn er voldtektsmenn, og det er alt de er». Et utsagn som senere skulle hjemsøke feminismen i årene som kom.

Raseriet og kraften i Frenchs ord kom kanskje av at hun selv hadde levd et liv ikke ulikt det som ble beskrevet i boken. Hun hadde også levd i et utilfredsstillende ekteskap, skilt seg og opplevd at hennes 18-år gamle datter ble voldtatt. French har imidlertid alltid insistert på at hun liker menn og at det ikke er hennes mening at de alle er voldtektsmenn.

Kritiske feminister

«Alle menn er voldtektsmenn» var kun ett av utsagnene som gjorde at boken ble møtt med mistenksomhet i feministiske sirkler. French hadde ikke tidligere vært en del av verken den politiske eller intellektuelle feministbevegelsen. Feministene var kritiske og mente at romanen både var for fiendtlig til menn og for deprimerende i sin beskrivelse av kvinneliv. Ettersom årene gikk ble French imidlertid tatt inn i varmen og fikk mer og mer kredibilitet for sin involvering i feministisk intellektuell aktivitet.

Plukk med deg en kopi av «Kvinner» neste gang du er på loppemarked.

Ikke uventet ble boken heller ikke godt mottatt av anmeldere i tradisjonelle medier. Harper's Magazine anmelder mente at boken var : «Skadelig for kvinner, skadelig for menn og skadelig for barn», og hevdet at French glorifiserte kvinners lidelse.

Oppvask

Jeg kunne ikke være mer uenig i disse karakteristikkene. Først og fremst er «Kvinner» en svært underholdedne roman. Men det som er enda viktigere er at den fikk meg til å tenke helt nye tanker. Dens beskrivelser av kvinners hverdag er noe de aller fleste av oss kan forstå og identifisere oss med. Den tar på alvor det feministiske slagordet «det private er politisk».

Det er særlig et sted i boken hvor dette budskapet krystaliseres. Mira forteller sine nye feministvenner om sine følelser rundt fødsel og den fantastiske evnen kvinner har til å holde hus og heim gående tiltross for at de får lite tilbake. Hun får slengt tilbake en politisk lekse om at hun hele livet har blitt oppdratt til ydmyhet og utdannet til å undertrykke jeg'et.

«Jeg hater diskusjoner om feminisme som ender med hvem som tar oppvasken», utbryter en av kvinnene.

Hvorpå fortelleren tørt konkluderer:

«Det gjør jeg også. Men til slutt står alltid den forbannede oppvasken igjen.»