Meny

Heaven & Hell: «The Devil You Know» (Roadrunner/Tuba)

Tøffe jævler

Tøffe jævler

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En grundig leksjon i heavy metal.

Tony Iommi skapte en egen musikksjanger da han lagde riffet til låten «Black Sabbath». Heavy metal ble født i det herrens år 1970 i Birmingham og Tony har siden dette spyttet ut uovertrufne metallriff på bestilling.

At Iommi og hans trofaste bassist Geezer Butler nok en gang skulle ta vokalgud Ronnie James Dio og skinnpisker Vinnie Appice inn i varmen har nok overrasket de fleste. Tidligere brudd har ikke akkurat vært av den smidigste sorten. Tre nye spor ble skrevet til Black Sabbath samlingen «The Dio Years» og gutta syntes det var så stas at de bestemte seg for å dra ut på turné.

Svært vellykket turne

I og med at Black Sabbath fortsatt lever i beste velgående (vel...) med Ozzy Osbourne ved mikrofonstativet, ble det rimelig åpenbart at Dio-Sabbath trengte et nytt navn. Heaven & Hell ble et naturlig valg og turnéen ble svært vellykket, med både Cd og Dvd som dokumentasjon for ettertiden. Dette trodde nok de fleste var en svært så verdig avslutning på disse karenes samarbeid. Men neida, så feil kan man ta.

Ryktene begynte ganske snart å svirre, gamlisene - Ronnie er 67 år! - hadde det så bra sammen at de hadde lyst til å skrive enda mer nytt materiale. Og nå er den her, «The Devil You Know», med et stemningsfullt, ondt omslagsmaleri, kreert av en norsk kunstner som heter Per Øyvind Haagensen og ti nye låter som er selve definisjonen på heavy metal.

Jeg er nå inne i fase tre av hvordan jeg oppfatter dette albumet. I første fase var jeg blendet av tyngden og riffene. I fase to var jeg noe skuffet over selve låtene, som ikke helt ville feste seg. I fase tre sitter jeg stum av beundring over den totale kvaliteten. Låtene har vokst seg til store kjemper, der melodilinjene til slutt har åpenbart seg i sin fulle prakt.

Skal platen sammenlignes med de tre tidligere studioslippene havner den nærmest «Dehumanizer» fra 1992, men med bedre låtmateriale og mye bedre produksjon. Om platen mangler noe, må det være den enorme variasjonen som fremkom på både «Heaven And Hell» og «Mob Rules».

«The Devil You Know» åpner blytungt med «Atom And Evil», ei seig rakker som sammen med de ypperlige «Follow The Tears» og «Breaking Into Heaven» må karakteriseres som ren doom metal.

Vi snakker gåsehud

«Eating The Cannibals» og «Neverwhere» er gode, uptempo rockere som skaper litt sårt tiltrengt variasjon mot slutten av platen. «Fear», «Bible Black» og «Rock And Roll Angel» plasserer seg et sted midt imellom og er kanskje platens tre beste spor. Her er både vokal, riffing og soloarbeid av ypperste klasse. Vi snakker gåsehud.

«Double The Pain» og «The Turn Of The Screw» er i samme kategori som de tre sistnevnte kuttene, men er ikke helt på det nivået. Ikke svake, men litt for anonyme. Jeg synes for øvrig det er på sin plass å rose Tony Iommi for hans soloarbeid på denne platen. Han blir som regel kalt riffkongen, men her leverer han også flere av de beste gitarsoloene han noensinne har gjort. Imponerende.

Heaven & Hell har med «The Devil You Know» høyst sannsynlig spilt seg inn på min topp fem når status skal gjøres opp ved årets slutt. Det er ganske imponerende av en gjeng gamlinger som åpenbart ikke går tomme for inspirasjon. Møt opp i Oslo Spektrum 4.juni og bli enda mer imponert over hvor fett dette låter live. Pensum!

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus