På gamlemåten

Etter å ha hørt Jeremy Jays andre langspiller, «Slow Dance», kunne jeg sverget på at han var født og oppvokst i New York.

Men nei da. Fyren, som titter mot meg fra et cover som estetisk sett er røsket ut av 70-tallets siste leveår, er fra California.

Men skitt au. Så lenge diskmannen hans for det meste var fylt opp av artister som herjet på New Yorks mange musikkscener på 70-tallet, var trolig både hodet og hjertet godt plassert i det store eplet.

Vi snakker Television, Suicide, The Modern Lovers, Mink De Ville, Blondie og for å slippe til 60-tallet: The Velvet Underground og Scott Walker. Små drypp av disco og New York Dolls siver også inn her og der.

Resultatet er lekkert. Jay klarer på finurlig vis å ivareta sin egen identitet samtidig som han ikke er det minste redd for å implementere digre biter av den ovennevnte fortiden både i lydbildet og musikkens estetiske øresus. En vrien nøtt han knekker ved hjelp av god smak og musikalsk klokskap.

«Uptempo” låter som «In This Lonely Town», «Will You Dance With Me» og «Where Could We Go Tonight?» gir meg en etterlengtet musikalsk knockout ganske enkelt fordi det ikke skapes musikk som dette lenger. Roligere og tidvis temposvake låter som «Winter Wonder», «Breaking The Ice» og tittellåta er så tima og tilrettelagt at også de fungerer helmaks. Det finnes i det hele tatt ikke et dårlig spor på skiva.

Det kuleste med «Slow Dance» er at Jay bruker synthen sin på gamlemåten plata igjennom. Den ligger og storkoser seg mellom de mange Tom Verlaine-aktige riffene og Jays stilige vokal som beveger seg med hårfin balanse på den slakke linen som løper albumet gjennom. Noe låter som «We Were There» og tittellåta er utsøkte eksempler på.

Jeremy Jay ivaretar på utmerket vis en arv som nesten har blitt utslettet av et takras med middelmådige singer-songwritere, oppskrytte r’n’b-artister og talentløse popsangere.

Sagt med ord: «Slow Dance» er en sjelden blomst vi må huske å lukte på så ofte vi kan.