Meny

Søndagsintervjuet:

Mamma ute av kontroll

(Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forfatterdebutant Kjersti Kollbotn vil gjerne snakke om stygge mammaer.

Søndagsintervjuet

Hver søndag intervjuer vi en spennende og aktuell kulturpersonlighet.

 

Flere søndagsintervju:

- Jeg har det godt med sterke kvinner

Kaptein Tourette 

Eg løfter han etter eine armen og lèt han dingle i lause lufta, ber han inn på badet. Han skrik. Eg ber han teie. Eg set han ifrå meg i dusjkabinettet og skrur på vatnet. Vrir over på kaldt. Skuver døra att. På veg ut trykkjer eg på lysbrytaren og legg rommet i mørket.

Kjersti Kollbotn (50) debuterer med en roman om en mamma utenom det vanlige. Scenen over er bare en av mange overtramp hovedpersonen Tove Vik begår mot sine to små barn. Til tider er boken «Eg er mamma. Eg skal vere god» svært ubehagelig lesning.

Kjersti Kollbotn debuterer med «Eg er mamma. Eg skal vere god». (Foto: Marie Haugen)Kjersti Kollbotn debuterer med «Eg er mamma. Eg skal vere god». (Foto: Marie Haugen)

- Det er et stort ubehag i boken, det er noe skummelt, noe farlig som berører. På den ene siden føler leserne med Tove Vik, på den andre siden synes de hun er et fælt menneske. Jeg synes det er noe allment og menneskelig over henne, hun kjemper og kjemper og man håper jo at det skal løse seg. Hun er fryktelig presset noe tittelen «Eg er mamma. Eg skal vere god» symboliserer, sier Kollbotn til ABC Nyheter.

Forfatteren, som til daglig jobber som sivilingenør og byplanlegger, forteller at hun til tider synes det var beintøft å skrive den opprørende historien om Tove.

- Jeg var nervøs mens jeg skrev og det medførte at jeg ble veldig sliten. For å kunne holde koken skrev jeg en time og sov i to timer. Jeg måtte inn i hennes tanker og personlighet og være i samme rom som henne. Samtidig kunne jeg ikke være i dette universet i mange timer i sammenheng. Jeg var redd for hva som skulle skje. Det var rett og slett fælt. Jeg måtte være henne. Hun satt i kroppen på meg.

Når hjernen koker over

Hovedpersonen Tove Vik er tilsynelatende en helt «vanlig» mamma som bor alene med sine to barn. Hun har en god jobb i Vegvesenet. Hun drar på seminarer, går på fest, leverer og henter barna i barnehagen. Men bak husets fire vegger er ingenting som det skal. Tove klarer rett og slett ikke å takle rollen som mor. Leseren får liten forklaring på hvorfor situasjonen er kommet såpass ut av kontroll.

- Dette var et ganske bevisst valg fra min side. Jeg ville ikke rote meg inn i forklaringer, for da ville nok forskerbiten i meg komme fram, analysebiten. Det som er klart er at Tove er veldig alene. Hun har ambisjoner om å være god og dette skaper problemer for henne. Hun er også stolt og veldig opptatt av at ingen må få vite, samtidig som hun prøver å involvere andre. Hun vil jo gjerne vite om andre også har det sånn. Hun er et reflekterende menneske, det koker i hjernen hennes.

Usynlige svik

- Eg har berre bytta om på dagana, S. Jul er jul, om det er den dagen, eller den dagen.

S ristar på hovudet. Ho er på gråten.

- Det blir ikkje rett. Vi har brukt opp jula! Alle andre har jula igjen!

De to barna i boken må vokse opp fort. Tiltross for at de lever med en uberegnelig mor som neglisjerer dem er det ingen utenforstående som griper inn. Kollbotn synes ikke det er rart.

- Tove går over streken et par ganger, blant annet ved juletider. I andre situasjoner står hun og vipper. Ungene fungerer jo, så jeg tror ikke at situasjonen er så synlig for verden rundt. Tove bruker masse krefter og er ofte redd for å gå hjem fordi hun ikke vet hva som kan skje, men hun er samtidig bevisst på når hun må ut av det offentlige rom. Det aller meste skjer på hennes indre plan. Hun vet at hun har masse makt i forhold til barna og stoler ikke på at hun greier å oppføre seg anstendig.

Hemmelige rom

Ordet «anstendig» er kanskje den siste merkelappen man ville satt på Tove Vik. Hun drikker i barnas bursdagsbesøk. Hun ligger med menn når, hvor og hvordan hun vil. Hun tar med seg barna på pub og lar dem sove under bordet. Samtidig er hun flink og strukturert i jobben sin.

- Mitt poeng og min motivasjon er å vise at såkalte «svake mennesker» finnes over alt. Selv om man har høy utdannelse, er sjef, har hus og ungene er pent kledd så har vi alle hemmelige rom. Et sted vi ikke vil at andre skal titte inn i. For det meste er det små ting, ikke alle strever så veldig som Tove Vik. Hennes strev kommer av at hun vedkjenner seg sin tilkortkommenhet. Når du vedkjenner feil og mangler med deg selv, blir livet tøffere.

- Noen har beskrevet Tove som mannlig. Det synes jeg er litt rart. For meg var det viktig å skrive fram en kvinne som ikke var et offer, hun skulle være i kontroll på livet sitt i alle fall i det ytre. Jeg ville ha en kvinneskikkelse som i den grad hun var et offer var det for seg selv og egne ambisjoner.

Stygge mammaer

Eg vil snakke om stygge mammaer. Mammaer som ikkje meistrar rollen si. Mammaer som vil noko anna med liva sine enn å være til for andre. Mammaer som vil være for seg sjølve. (..) Mammaer som vil være vakre. Vi dreg rundt på mutte drag i ansikta våre. Tverre i kjeftene. Sure i fitta. Vi straffar og deler ut gevinstar i små, strikse porsjonar. Vi er nokre ordentlige beist. Vi er lumske. Vi er ikkje til å stole på.

Glansede blader med gledestrålende mammaer på forsiden slår i mot oss i butikkene. Kvinner for barn senere i livet og investerer stadig mer tid og krefter på å fylle morsrollen «perfekt». Den mislykkede mor er en sjeldenhet i det offentlige rom.

- Jeg tror ikke vi har bearbeidet morsrollen på generelt nivå. Vi kvinner skal ikke bli private i det offentlige rom. Derfor er det fortsatt vanskelig å snakke om de dårlige erfaringene man gjør som mamma. Mens jeg skrev boken skannet jeg mitt eget liv og prøvde å finne tilfeller der venner har sagt: «I forrige uke sa jeg noe til barnet mitt som ikke var bra». Jeg kunne ikke huske noen. Jeg tenkte også over at jeg sjelden har kommet med lignende tilståelser til mine venner. Det er så vondt hvis en føler at en ikke har vært helt god hele tiden, sier Kolbotn.

Boken er endelig ute og Kjersti forteller at hun har klart å gi slipp på Toves univers.

- Nå lever Tove sitt eget liv i boken. Hun sitter ikke lenger på skulderen min og kommenterer det jeg gjør. Da jeg var ferdig med boken i slutten av februar kunne jeg gå rundt i byen se Tove Vik over alt. Jeg tok meg selv i å se på damer og tenke «kanskje du er Tove Vik». Nå er hun heldigvis kun i boken.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus