Meny

«Vi gir alt, alt for Norge»

Kan de legge partiene bak seg og tenke på hva som er best for Norge? Foto: Heiko Junge/ Scanpix.
Kan de legge partiene bak seg og tenke på hva som er best for Norge? Foto: Heiko Junge/ Scanpix.

Kan politikerne legge politikken bak seg og gi alt på landslaget?

Om denne artikkelen

Dette er en metafor for å få frem poenget om at det politiske spillet snart må endres.

 

Artikkelen er et eksperiment der vi har brukt den nye nettjenesten EtherPad til å skrive en artikkel sammen i sanntid.

 

Bidragsytere:

 

Anders Brenna 

Hanne Løvik Kirknes (Katcho) 

Tormod Klingenberg 

Kristin K. Wangen 

Ove Ragnar O. 

Bjørn Helge Græsli 

+2 helt anonyme

 

Artikkelen er lisensiert under Creative Commons Attribution-lisensen. Det betyr at hvem som helst kan gjøre hva som helst med artikkelen, så lenge det henvises til hvem som har skrevet dette førsteutkastet. 

 

Her er innlegget. 

Det er lagret noen revisjoner underveis, og det er mulig å skrive videre på det for de som ønsker å gjøre det.

 

Her er artikkelen i Ny Tid som inspirerte til både nettdebatten, fotballmetaforen og dette eksperimentet. 

 

Her kan du følge #fotballmetafor på Twitter. 

(Mange innlegg ble skrevet før Erik Kruse foreslo hashtaggen (til gruppering av diskusjonen)

 

Du kan også lese dette innlegget her:

Teknisk Beta

Etter et tips om en artikkel i Ny Tid, der Herman Friele tok til orde for et regjeringssamarbeid mellom Arbeiderpartiet og Høyre , fikk vi en interessant Twitter-diskusjon.

Friele argumenterte for et slikt regjeringssamarbeide «i morgen» hvis finanskrisen forverres. Det er interessante tanker som flere tenker, men som få sier høyt.

Tanken bør ikke bare sies høyt, men også tas noen skritt lengre. Ny internettbasert kommunikasjonsteknologi har åpnet for en samfunnsdebatt som går på tvers av miljøer, partier og ideologier, og det åpner for et politisk samarbeid på en helt ny måte.

I en Twitter-melding ble det skrevet at det Norge egentlig trenger i disse krisetider er en samlingsregjering bestående av Ap+Sv+Sp+KrF+V+H+Frp. Tanken var at verden og Norge står foran store utfordringer, og at det må være mulig å legge «små uenigheter» bak seg for å gjøre et felles løft.

Ideen er «coopetition», et Silicon Valley begrep for å beskrive en markedssituasjon der man både konkurrerer og samarbeider om hverandre. Modellen brukes bare delvis i politikken, men kan og bør utvides.

En sammenligning med idretten kan forklare hvordan. Der konkurreres det intenst, men med respekt og beundring for konkurrentenes prestasjoner når de er gode. I tillegg trener man ofte sammen til tross for at målet er å vinne over treningskameraten.

For å illustrere det hele brukes en #fotballmetafor fordi den største idretten i Norge er fotballen. Hvis man sammenligner, så kan man si at:

Politiker = fotballspiller

Parti = fotballklubb

Regjering = landslag

Statsminister = lagkaptein/spillende trener

Storting = fotballting, presiserer spillereglene.

Borger = tilskuer

Partimedlem = klubbfan

Ideen er at en klubbfan også er en landslagsfan. Når Norge spiller, heier alle laget frem, og spillere som konkurrerer i ligaen og i cupen, samarbeider om et felles mål. Dessuten tas landslagstroppen ut fra det som antas å være de beste spillerne til de forskjellige posisjonene, uavhengig av hvilken klubb spilleren kommer fra.

Ved å se på regjeringen som vårt landslag, kan vi se forbi smålige hensyn som lagtilhørighet (parti) og sette sammen et lag av de spillerne som er best egnet. Det som i fotballen er helt innlysende, har vært tabu i politikken.

Det vil det nok fortsatt være en stund fremover, men som velgere har de fleste av oss evnen til å se at det er både fornuftige og inkompetente politikere i alle partier.

Det er et paradoks at alle regjeringer, uavhengig av hvilke partier den springer ut ifra, sjeldent har plukket ut sine beste spillere. Samtlige regjeringer de siste 10-20 årene, og sikkert også før det, har blitt bemannet med en blanding av A- og B-spillere.

Taktiske hensyn kan være greit, men ikke nå. Vi vil ha en politisk ledelse av landet som tar oss gjennom finanskrisen, ved å ta beslutninger som demper nedturen og tar oss raskest mulig ut av den.

Nettdebatten er genial av flere årsaker, men en viktig grunn er at den gir oss muligheten til å lytte til meningsmotstandere når de argumenterer for sitt syn. Ved å få lytte til diskusjoner i miljøer man ikke omgås til vanlig, kan vi få en bedre forståelse for hvorfor meningsmotstandere mener det de mener.

Denne forståelsen gir oss bedre argumenter for våre syn, men den åpner også for en forståelse for at vi kan bli enige om mye tross forskjellige utgangspunkt. Vi ser for eksempel at man kan argumentere godt for Wikipedia-modellen fra både kapitalistisk og kommunistisk grunnsyn.

Sånt er veldig gledelig, og vi mener vi må ta med oss dette over i politikken. Noen få politikere har allerede gjort det, men fortsatt krangler de mest om de små bagatellene. Det blir det ikke slutt på, men i krisetider er det en fordel om vi får politikere som prioriterer det vi er enige om.

I Norge kunne dette fungere fordi de politiske uenighetene egentlig er svært små. Husk at debatten rundt statsbudsjettet vanligvis går på fordelingen av rundt en prosent av det totale budsjettet. De resterende nittini prosentene er man enige om. Selv debatten om privat og offentlig eierskap er ikke en enten/eller diskusjon. Vi diskuterer egentlig bare hvor pendelen skal stå.

Så hvem ville du hatt i en regjering dersom du kunne velge fritt fra partiene? Og hvilke departementer ville egentlig blitt problematiske på grunn av politisk uenighet?

Poenget må jo være å få landslaget til å virke. Det beste er om alle partier er med, men på landslaget gjelder ikke likhetsprinsippet. Landslaget må ha de beste spillerne i de riktige posisjonene.

I fotballen er det viktig å ha spillere som først og fremst tenker på laget som helhet, og slik bør også et medlem av regjeringen tenke. Det er også viktig å ha spillere som kan løpe og ha oversikt over hvor ballen er til enhver tid - de beste spillerne kjennetegnes tross alt for nettopp denne evnen.

Med dagens modell har regjeringene (uansett hvilke partier de springer ut fra) spillere som kun ser ballen når den blir sparket til dem, og slik kan vi ikke ha det. Regjeringen er tross alt landslaget vårt, og selv fotballhatere støtter landslaget når det går bra.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus