Meny

Forhastet optimisme i Irak

VOLDSBØLGE: Over 150 mennsker er drept den siste uka i en rekke bombeattentat i Irak. Foto: AP

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En serie med blodige selvmordsaksjoner i Irak kan snu den amerikanske irak-optimisme, skriver Jahn Otto Johansen.

URIKS PÅ LØRDAG

Hver lørdag kommer journalistveteranene Jahn Otto Johansen og Audun Tjomsland til å kommentere både kjente og mindre kjente aktuelle utenrikstemaer for ABC Nyheter. 

Les hele serien her: Uriks på lørdag

Den amerikanske Irak-optimisme, som også har preget europeiske medier, har vist seg å være forhastet. Denne og forrige uke har det vært en serie med blodige selvmordsaksjoner som truer forholdet mellom sjiamuslimer og sunnitter.

Knapt to måneder etter at det ble inngått en avtale om at den amerikanske tilbaketrekking skulle begynne til sommeren, ble nærmere 150 irakere drept i selvmordsaksjoner. På ett døgn ble det drept flere irakerne i en enkeltaksjon enn på over ett år. Det verste angrepet kom ved Iman Moussa al-Kadhim-moskeen i Bagdad. Det er et av sjiamuslimenes helligste steder, og selvmordsaksjonen skjedde da det var fullt av pilegrimer, mange av dem iranere. Aksjonen liknet på dem som krevde tusener av menneskeliv i 2006-2007. Da var det mange, inklusive denne kommentator, som fryktet at sekterisk og religiøs strid ville føre til at Irak gikk opp i limingen.

General David Petraeus. Foto: AFPGeneral David Petraeus. Foto: AFP

Men så fikk den amerikanske øverstkommanderende, general David Petraeus, Bush-administrasjonen med seg på en ny strategi. Nå ble vekten ikke lenger lagt på å ta til fange eller drepe fiender, men å beskytte den sivile befolkning. Omleggingen skulle demonstrere mer respekt for irakerne, noe som var mangelvare i de aksjoner der amerikanerne skjøt først og spurte etter på. Da ble det drept flere sivile enn terrorister. Den amerikanske krigføringen skapte stadig mer skepsis til utenlandske tropper som ble betraktet som okkupanter.

Supergeneral Petraeus

General Petraeus er et lysende eksempel på en ny type amerikanske offiserer. De har gjerne en doktorgrad ved siden av sin militære utdannelse og erfaring og er villige til å gå inn i diskusjoner som amerikanske militære tidligere skydde og som visepresident Dick Cheney og forsvarsminister Donald Rumsfeld ikke ville vite noe av. Dessuten er Petraeus en sympatisk fyr. Han er belest, også utover det rent faglige. Han satte seg grundig inn i de historiske og etniske forhold i Irak, i motsetning til dem den første Bush-administrasjonen sendte til Irak. General Petraeus` strategi førte til stor nedgang i terroraksjoner, noe mange observatører ikke trodde var mulig.

Helomvending

Typisk var Washington Post-veteranen Thomas Ricks helomvending. I sin meget kritiske bok om Irak for tre år siden, «Fiasco: The American Military Adventure in Iraq», levnet han amerikanerne ingen ære. Etter hans mening hadde Bush-administrasjonen gjort alle de feil som kunne begås. I sin nye bok, «The Gamble: General David Petraeus and the American Military Adventure in Iraq, 2006-2008», er han like rosende og optimistisk som han tidligere var fordømmende og pessimistisk. Inntil for kort tid siden så det ut til at Rick skulle få rett. Faren for at irakerne skulle kaste seg over hverandre i en blodig borgerkrig straks amerikanerne var ute, så ut til å være over.

Iraks statminister, Nouri Kamal al-Maliki. Foto: AFPIraks statminister, Nouri Kamal al-Maliki. Foto: AFP

Men selv den nyomvendte optimisten Thomas E. Rick så ikke helt bort fra at regionale og religiøse motsetninger på ny kunne bryte ut og true Irak straks amerikanerne trakk seg ut. Rick mente det var nødvendig å holde amerikanske tropper i landet lenger enn president Obama hadde lovet.

Uforsonlig statsminister

Idag ser vi at Petraeus, Rick og andre var for optimistiske. Og en av grunnene til det er at statsminister Nouri Kamal al-Maliki egentlig aldri trodde på den forsoning amerikanerne la opp til over for moderate sunnitter. USA betalte til og med for opplæring av sunnittiske militære og utstyrte dem med moderne våpen. al-Makliki var hele tiden skeptisk til dette. Han ønsket ingen forsoning med sunnittene som han mente var Baath-tilhengere alle som en. Og Baath står for Al-Maliki og sjiamuslimer fleste som selve symbolet på Saddam-regimets mangeårige undertrykkelse av folkeflertallet. Kurderne hater Baath.

Amerikanerne satset på sunnitter

Amerikanerne forsøkte å få til en avtale med en av de siste Hussein-generaler som var på frifot, Raad Majid al-Hamdani som ledet forsvaret av Bagdad i 2003. Han flyktet til Jordan der han fremdeles oppholder seg. Generalløytnanten takket nei til et amerikansk forsoningstilbud fordi han rett og slett ikke trodde på statsminister al-Maliki, og det med god grunn. Ifjor fikk al-Maliki riktignok gjennom et lovforslag i parlamentet. Det innebar at tidligere Baath-medlemmer igjen skulle tas inn i varmen. Men det ble aldri noe av dette, og fra slutten av mars kom han med en rekke meget sunnikritiske synspunkter og lot en fremtredende sunnileder arrestere, anklaget for terrorhandlinger. Det var ingen tvil om at Washington og Bagdad så ganske forskjellig på de tidligere Baath-folk.

Obamas timeplan går i vasken

Den nye utvikling kan føre til at Obamas timeplan går i vasken. Amerikanske og irakiske myndigheter drøfter nå muligheten av å utsette den innledende tilbaketrekking som altså skulle begynne 30. juni. Allerede før de siste terrorhandlinger var det klart at amerikanerne ville forbli i Mosul der al-Qaida fortsatt står sterkt. Den amerikanske militære talsmann, generalmajor David Perkins, sa nylig til The New York Times at «Skal al-Qaida vinne, må de ta Bagdad, men for å overleve må de kunne bite seg fast i Mosul. Mosul er det siste området der de i hvert fall har passiv støtte».

USA har i dag 140 000 soldater i Irak, men trapper opp i Afghanistan som kan bli en enda vanskeligere nøtt å knekke for Obama. En stor del kan bli holdt tilbake i Irak lenger enn planlagt, men det vil skjerpe den negative stemningen mot det irakere flest betrakter som okkupasjon.

Anklager mot amerikanerne

De irakske myndigheter kommer med stadig flere anklager mot amerikanerne for at de har brutt avtaler og har drept eller skadet sivile, nå sist under en aksjon i Wasit-provinsen. Al-Maliki må fordømme slike aksjoner, selv når amerikanerne ikke er skyldige, fordi det øker hans popularitet blant velgerne. Vi vil i stigende grad se at fortsatt militært nærvær øker befolkningens skepsis. Det er jo ikke første gang i historien at soldater som først kom som befriere, i hvert fall slik de selv fremstilte det, endte opp som okkupanter.

Vinneren er Iran

Vinnerne etter seks års Irak-krig er hverken amerikanerne eller regjeringen i Bagdad. Det er iranerne. De har nå større innflytelse enn noen gang. Selv om myndighetene har nedlagt forbud mot skilter på farsi, iranernes språk, på de hellige steder der det kommer iranske pilegrimer, så øker den iranske innflytelsen. I Nadscjhaf, der grunnleggeren av sjia, Iman Ali, ligger begravd, er farsi blitt dagligspråket. På markedet er det hovedsaklig iranske varer, og hotellene er fulle av iranske gjester. I Iraks nest største by Basra, som britene nå har forlatt, er to tredjedeler av alle bøker fra Iran. Mullaene i Teheran forstod hvordan de skulle fylle det vakuum som oppstod i Irak etter at deres erkefiende, Saddam Hussein, ble borte.

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus