Super Furry Animals - «Dark Days / Light Years» (Rough Trade/Indie Distribution)Sommersløv psykedelia

Hvor mange kule band og artister fra Wales kjenner du til? Foruten Tom Jones (som vel knapt kan kalles kul) og Goldie Lookin Chain er nok Gruff Rhys og hans Super Furry Animals (SFA) så å si det eneste bandet jeg kjenner til derfra.

Trass i walisernes løsslupne omgang med konsonanter har SFA levert psykedelisk, svevende popmusikk i nærmere 15 år. De har aldri vært redde for å eksperimentere, og deres hittil åtte album sterke katalog er temmelig variert. Noe også kritikkene av platene deres har vært.

Psykedeliapop

Men når Gruff og pelsdyra treffer popblinken, leverer de virkelig gull. Min favoritt er «Guerrilla» fra 1999, som inneholder perler som «Do or Die», «Northern Lites» og «Wherever I Lay My Phone (That's My Home)».

På sitt niende studioalbum «Dark Days / Light Years» har Super Furry Animals for alvor tatt på seg psykedeliapop-hatten. Det latterlig fargesprakende coveret hadde gjort Jimi Hendrix stolt, med sine syretripp-aktige tegninger av kvinner, synthesizere, øyne og generell galskap, og er i så måte et godt hint om hva plata har å by på.

Men det er likevel psykedeliaPOP det er snakk om her. Albumet har gjennom det hele et jam-aktig preg, men psykedeliaen tar aldri overhånd. Låtene klokker inn på alt fra to og et halvt til ti minutter, stort sett et sted midt i mellom.

Ingen skal påstå at SFA finner opp kruttet eller går opp upløyd mark med denne plata. Fans av Dungen og Stereolab kan nok finne mye å glede seg over her, da Rhys & Co. kombinerer prog-klisjeer, krautrock, psykedelia og ren pop. Tekstene later til å være temmelig nedprioriterte, bandet er først og fremst ute etter er å skape stemninger og suggererende grooves. Noe de absolutt klarer.

Forrige gang frontfigur Gruff Rhys var albumaktuell var med electropop-prosjektet Neon Neon; en duo bestående av Rhys og elektronikeren Boom Bip. Noen vil kanskje påstå at Gruff har tatt med seg et og annet elektro-knep til «Dark Days / Light Years», men det virker bare som en naturlig forlengelse av SFAs uttrykk. Som for eksempel i den litt tøysete «Inaugural Trams» og kraut-avslutningen «Pric».

Fanger lyden av slengbukser

«Dark Days / Light Years» inneholder ingen dansegulv-hits. Det nærmeste man kommer er den relativt upbeat «Where Do You Wanna Go?», som sammen med «Lliwiau Llachar» har fanget lyden av slengbukser, blomstrete oppkneppede sommerskjorter og tøysete moves. Snarere har bandet fanget en sløv, god stemning som rett og slett gir meg lyst til å dra på festival.

«Cardiff in the Sun» (som låner vokalmelodi av verset på Of Montreals «Suffer for Fashion») er lyden av dagens første pils i campen på Roskilde i solskinn, der man sitter og ser på søte jenter gå forbi, fortsatt litt sliten etter dagen før, men generelt veldig fornøyd med tilværelsen.

«Dark Days / Light Years» er langt på vei et veldig helhetlig album. Selv om det er langt fra den søte poplåta «Helium Hearts» til den sløye krautrocken i åtte minutter lange «Cardiff in the Sun» framstår det som kjærkommen variasjon i et solid album.

Super Furry Animals overvelder nok ingen med denne plata, men det er en jevn og god sommerskive!