Art Brut er både kvasse og direkte på sitt nye album. Foto: Simon Plunkett (Cooking Vinyl/promo)
Art Brut: «Art Brut Vs. Satan» (Cooking Vinyl/Tuba)Art Brutal
<pArt Brut er både sarkastiske og direkte på sitt nye album.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Art Brut Vs. Satan»
Ingen ringere enn Frank Black fra Pixies har satt seg i produsentstolen for å bistå Art Brut på deres tredje langspiller «Art Brut Vs. Satan». Det merkes.
Hvem Art Brut definerer som Satan kan indirekte lenkes til bandets forhold til sitt forrige plateselskap, EMI, som mot deres vilje ga ut singelen «Pump Up The Volume» gjennom labelen Mute. Eller kanskje refereres det til Brian Eno og alle hans ukritiske oppdrag som produsent for band som U2 og Coldplay?
Musikalsk er britene hakket mer direkte på «Art Brut vs. Satan» enn på sine to foregående studioutgivelser. Lydbildet er råere, og i god Frank Black-tradisjon, konstruert i en mer punkete stil. Noe som i og for seg kler bandets låter godt.
Tilbake i tid
Med sine erkeengelske tekster og punkete låter, tar Art Brut lytteren med seg på en musikalsk ferd tilbake i tid. Noe som også kommer tydelig frem i en låt som «What A Rush», anledet av strofene "You like the Beatles / I like the Stones", som samtidig indikerer at rocken vinner over popen.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenMen det er ikke 60-tallsreferansene som er platens hovedelement. For Art Brut anno 2009 befinner seg snarere i det året frontmann Eddie Argos (egentlig Kevin Macklin) ble født; i 1979. Nærmere bestemt i punkens tidsalder.
De ofte direkte tekstene hans er fremdeles den fremste drivkraften i Art Bruts uttrykk. Noe som blant annet har vært gjenstand under forelesninger på universitetet i Berlin, og som ikke sier så rent lite om at mannen har funnet et særpreg med sin skarpe penn.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenI et spor som «Slap Dash For No Cash», får for eksempel U2-produsenten Brian Eno gjennomgå, mens det nesten syv og et halvt minutter lange avslutningsnummeret på albumet, «Mysterious Bruises», nærmest fremstår som en hyllest til samme mann for hans arbeid på tidlige utgivelser med Talking Heads. Et band Art Brut ikke legger særlig skjul på at de har latt seg inspirere av.
Artikkelen fortsetter under annonsenEnkelt og direkte
De befinner seg likevel et godt stykke fra magien som Eno klarte å trylle frem i David Byrnes gamle band. Noe som kan forklares med kort innspillingstid og det faktum at Black ikke trengte mer enn 12 dager for å produsere de 11 sporene som utgjør albumet. Argos har tidligere bekreftet at en av hans største inspirasjonskilder er Frank Black And The Catholics' selvtitulerte førstealbum, som ble spilt inn på under et døgn i 1998.
Oppsummert er likevel «Art Brut Vs. Satan» et album som synes å ville mer enn det får til. Låtene fungerer, men er ikke treffsikre nok til å gjøre albumet til en virkelig minnerik opplevelse. Og selv om Pixies-referansene er mange og tydelige, så befinner Art Brut seg fremdeles milevis fra Boston-bandets rundt 20 år gamle klassiske postpunk.
