Aasmund Nordstoga: «Ein Visefugg» (Warner)

Imponerende

Aasmund Nordstoga er klar til å ta over stafettpinnen etter lillebror Odd Nordstoga. Foto: Stian Andersen (Warner Music Group)
Aasmund Nordstoga er klar til å ta over stafettpinnen etter lillebror Odd Nordstoga. Foto: Stian Andersen (Warner Music Group)

<pStorebror Nordstoga limer seg fast med sine folkelige viser på landsmål.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Ein Visefugg»«Ein Visefugg»

Det er selvfølgelig ikke tilfeldig at Odd Nordstogas eldre bror heter Aasmund til fornavn. Spesielt ikke siden Nordstoga-familien er fra Vinje i Telemark, der Aasmund Olavsson Vinje, den kjente landsmålforkjemperen ble født i 1818.

Olavsson Vinje, som var utdannet advokat, var en kritiker av borgerlighet og autoriteter i en tid da det ikke var, skal vi si, politisk korrekt eller spesielt smart i et karriereperspektiv. Han var kjent for sitt tvisyn, sin evne til å se en sak fra flere sider, og han er i ettertiden også husket for boka «Ferdaminni» fra 1860. En reisefortelling som beskriver Vinjes møter med vanlige folk, mens han var på vei til å overvære en kongekroning i Nidarosdomen i Trondheim.

Godt representert

Vinjes tvisyn er, muligens utilsiktet, svært godt representert allerede i den første sangen på Aasmund Nordstogas debutalbum, med den for oss bokmålstullinger uforståelige tittelen «Ein Visefugg» (som altså viser seg å være betegnelsen på en bunt viser).

«Det Er Meg Det Samme Hvor Jeg Havner Når Jeg Dør», fremført i duett med Tuva Livsdatter Syvertsen fra folkemusikkrocktrioen Valkyrien Allstars, er historien om en tørst kar som hevder at i hvert fall ett skjenkested må stenges når han dør.

Drikkevisa tilskrives riktignok en danske, Mogens Lorentzen, men den slår an den oppkjeftige folkelige norske tonen som preger flere av visene her, sanger som har sin mer eller mindre uklare opprinnelse i de nesten 150 årene som har gått siden Vinje gjennomførte sin omfattende walkabout.

«Ein Visefugg» er i mine ører en uomtvistelig tradisjonell folkemusikkplate, ikke noen forsøk på å lage norsk Fairport Convention (det ville ikke overraske meg mye om noen mener at dette også er for moderne, det hører med til det rosemalte terrenget). Fremført av et ensemble med et omfattende utvalg akustiske instrumenter, der Odd Nordstoga blant annet trakterer trekkspill og banjo.

I skarp kontrast

På baksiden av coveret er musikerne stilt opp slik de ble fotografert den gang en photo-opportunity ble betraktet som et anliggende der resultatet var et alvorlig budskap til evigheten. Ikke en kjeft trekker på smilebåndet.

Det står i skarp kontrast til det meste av innholdet på «Ein Visefugg», der smilet, for ikke å si gliset, lurer bak annenhver formulering.

Aasmund Nordstoga kan, i likhet med sin navngjetne bror, virkelig synge. Noe han gjør med en stemme som tilfører materialet en forbilledlig tydelighet, som i seg er med på å løfte frem sanger som lett kunne ha knelet under vekten av møllkuler.

Tror du ikke jeg sitter her og koser meg med musikk som jeg i min grønne ungdom tenkte at rock var effektiv motgift mot? Musikken som NRK den gang syntes å ha limt fast på spillelistene sine med Araldit?

Her hører jeg den uten at kjenningen til Ønskekonserten spiller samtidig inne i hodet mitt. Det låter veldig mye bedre på denne måten. Tro meg!

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus