Er Susan Boyle en bløff?

Susan Boyle opptrer på «Britain's Got Talent». (Foto: Scanpix/Reuters)
Susan Boyle opptrer på «Britain's Got Talent». (Foto: Scanpix/Reuters)

<pEn overvektig, hårete, 47 år gammel jomfru er verdens nye idol. Tilfeldig? Neppe.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Ha! Simon Cowell er djevelen selv, og nå har han gudhjelpemeg fått hele verden til å bite på Susan Boyle-bløffen. Åå så rørende, ååå så inspirerende, ååå så overrasket vi blir.

Utbruddet kommer fra en kynisk kamerat som har heller lite til overs for de siste ukenes «Boylemania».

Jeg kan ikke annet enn å si meg enig.

Med over 100 millioner visninger på YouTube, oppslag over hele verden, opptredener på utallige chat-shows, tilbud om platekontrakt, duetter og pornofilmrolle (?) kan man trygt si at Susan Boyle har tatt oss med storm.


Er denne 47 år gamle jomfruen fra TV-showet «Britain's Got Talent» virkelig et så uventet stjerneskudd som de vil ha oss til å tro?

Jeg vil påstå at det hele snarere er et kynisk, velregissert stunt som har vist seg å funke bedre enn selv mediemanipulatoren Simon Cowell kunne drømme om.

La oss se nærmere på klippet.

Susan tar av. (Foto: Scanpix)Susan tar av. (Foto: Scanpix)

Det innledes med en ustylet Boyle som slafser i seg en brødskive akkompagnert av munter musikk. Den merkelige, klossete damen forteller at hun er arbeidsledig, bor med katten, aldri har vært gift, eller kysset.

Så går Susan på scenen hvor hun stotrer fram noen pinlige fraser. Simon Cowell spør henne med et tonefall som om han snakker til et lite barn:

«Hvor gammel er du Susan?» Når Boyle svarer 47 himler han med øynene og publikum buer og ler. Det smaker av blodtørstige romere i Colosseum som ofrer slaver til løvene.

Så tar Susan mikrofonen. Etter omtrent 5 sekunder er alle dommerne og publikum i ekstase. De reiser seg, klapper, nærmest gisper etter luft. Spør du meg er det litt for kjapt og litt for entusiastisk.

- Du ventet deg ikke dette gjorde du vel? Nei, det gjorde du ikke! roper programlederen til oss fordomsfulle idioter der hjemme.

For å svare på spørsmålet: Jo det ventet jeg meg. Etter mange års realityerfaring ble jeg ikke veldig overrasket.

Og ingen skal fortelle meg at dommerne, programlederne og produsentene ikke har planlagt dette i detalj.

For å bli castet til et talent-show på TV må man gjennom flere ulike auditions. Tusener på tusener blir vurdert. Produksjonen siler ut de aller beste og de aller dårligste deltagerne for maksimal underholdningsverdi.

Dette betyr at alle involvert i programmet for lengst hadde sett at Susan Boyle hadde potensiale til å bli en suksess. Den stygge andungen som ble svane, den nervøse high-school nerden som tilslutt blir prom queen, eller «slumdoggen» som blir millionær om du vil.

Simon Cowell og hans medarbeidere har sett at Boyle passer perfekt inn i denne rollen som underdog. Og ganske riktig, det snakkes allerede om en Susan Boyle-film. Ubekreftede rykter sier at Demi Moore (!) er desperat etter å spille hovedrollen.

I tillegg har man det altfor perfekte låtvalget. Som New York Post påpeker i kommentaren Why Is no one suspicious of Susan Boyle?, understreker «I have a dream» eventyr-aspektet.

I dreamed a dream in time gone by/When hope was high/And life worth living.

Når en slik strofe kommer fra en middelaldrende dame som vi antar (kanskje feilaktig) har levd et innesluttet og heller hemmet liv er det vanskelig ikke å la seg røre.

Tårene triller og vi tenker på våre egne uoppfylte liv eller drømmer. Vi skammer oss over å ha dømt henne på grunn av utseendet, vi blir overrasket over hennes talent, vi glemmer finanskrisen og våre egne problemer. Mest av alt blir vi rørt fordi dette er ekte og autentisk i motsetning til alle de andre med silikonpupper og lammende botoxtryner.

Simon Cowell har allerede sagt at han er klar for å gi Boyle en platekontrakt og anslår at hun minst kan selge mellom tre og fem millioner plater.

Jeg sier ikke at Susan ikke har talent. Hun har en nydelig stemme og åpenbart en formidlingsevne. Men at det er tilfeldig at hun har slått gjennom vil være naivt å tro.

Selve premisset for at Boyle er en sensasjon er like urovekkende som uforståelig.

Hvorfor går vi utifra at stygge mennesker ikke har talent? Når ble det slik at det kun var pene mennesker som kan synge?

Har ikke Kurt Nilsen-historien lært oss noe? Noen av våre største legender er vel heller ikke akkurat glansbilder. Neil Young er født med polio, hadde pistrete hår og en merkelig gange. Han hadde trolig blitt kastet på hodet ut av første audtion hvis han hadde prøvd seg på et av dagens talent show.

Kanskje mer skremmende er det å tenke på hva som hadde skjedd dersom Boyle åpnet munnen og ikke kunne synge. Ville publikum ha buet henne av scenen? Ville Cowell knust drømmen hennes og slaktet henne foran millioner? Ville vi ha brydd oss like mye om den ukyssete, hårete jomfruen, da?

Hva synes du? Er Susan Boyle et overraskende stjerneskudd eller velregissert mediefenomen?

Personvernpolicy