Når barn dreper barn
<pI morgen er det ti år siden Eric Harris (18) og Dylan Klebold (17) ankom Columbine High School for å drepe sine medelever. Hva har vi lært?</p
Klokka var bare såvidt over 11 om formiddagen tirsdag den 20. april 1999. Eric Harris (18) og kompisen Dylan Klebold (17) ankommer Columbine high school i den rolige småbyen Columbine, Colorado.
De to guttene er maskerte og iført sorte, lange frakker. Med seg har de et helt arsenal av halvautomatiske våpen, pistoler og hjemmelagde bomber.
Natural Selection, står det på t-skjorta til Harris. Wrath står det på Klebolds.
Sammen går de to inn gjennom skolens hoveddør og starter et timeslangt inferno som for alltid vil være synonymt med skolemassakre. Harris og Klebold starter i skolens kantine og skyter rundt seg før de fortsetter opp trappen til biblioteket. Skuddene hviner i gangene og kulene rikosjerer i vegger og skap. Rørbomber kastes bortetter korridorene.
Vantro elever tror først det er unger som leker med kinaputter. Senere går det grusomme dramaet opp for dem. De som ikke klarer å rømme fra skolen, prøver å barrikadere seg i klasserom, gjemme seg på toaletter og i skap. For mange blir bordene eneste dekning.
17 år gamle Rachel Scott blir det første offeret. Hun sitter på plenen utenfor biblioteket og spiser lunsj sammen med kompisen Richard Castaldo i det hun blir truffet av skudd i hodet, brystet og armen. Rachel dør på stedet. Fire dager senere skal begravelsen hennes bli overført live på CNN og bli fulgt av flere seere enn prinsesse Dianas begravelse to år tidligere.
Eric Harris og Dylan Klebold oppfører seg som om de spiller hovedrollene i sin egen grusomme skrekkfilm. Ingen skal spares. Intet liv er hellig. Skuddene rettes mot elever, lærere og politiets snikskyttere som prøver å stoppe dem.
Artikkelen fortsetter under annonsenKlokka 11.29 vandrer Eric og Dylan inn i skolens bibliotek. De to er bevæpnet med en ni millimeter halvautomatisk karabin, to avsagde hagler og en pistol.
Humøret deres er tilsynelatende strålende. De ler, mobber og kommer med ukvemsord og rasistiske tilrop mens de skyter mot de skrekkslagne elevene som har søkt dekning under bibliotekets bord.
Omlag førti minutter senere retter de to gjerningsmennene de dødbringende våpnene mot seg selv.
Columbine High School hadde nettopp blitt åsted for den verste skolemassaskren i amerikansk historie. 13 personer hadde blitt drept. 24 skadet.
Planen til Eric Harris og Dylan Klebold var å drepe tusener.
Barn som dreper barn
Det var ikke første gang verden opplevde en skolemassakre. Tre år tidligere hadde 44 år gamle Thomas Hamilton drept 16 småbarn og læreren deres i løpet av et treminutters helvete i gymsalen på barneskolen i den skotske byen Dunblane.
Artikkelen fortsetter under annonsenColumbine var likevel spesiell ved at det hele skjedde rett foran øynene våre. Tv-seere verden over kunne følge dramaet live på tv fra sin egen stue.
Artikkelen fortsetter under annonsenI tillegg var det barn som drepte barn. Det var barn som drepte barn på stedet der de skal kunne lære og være trygge.
Da nyheten om det blodige dramaet ved Columbine High School spredte seg, tok det ikke lang tid før det var helikopter, ambulanser og media så langt øyet kunne se. På et tidspunkt var telefonbruken i området 2000 ganger høyere enn normalen.
Før man fikk oversikt over situasjonen, fryktet man at 250 studenter hadde blitt drept i massakren.
Nøye planlagt
Drapsorgien var kaldblodig og nøye planlagt. Harris og Klebold hadde laget 100 hjemmelagde bomber og overtalt venner til å kjøpe våpen. Bombene ble plassert i skolens kantine og kjøkken samt i biler utenfor skolen - som skulle drepe politi, redningsmannskap, journalister og forelde. Hadde bombene gått av, ville dødstallene blitt mye høyere.
Artikkelen fortsetter under annonsenSelv om de to gjerningsmennene tok livet sitt i massakren, gikk det ikke lang tid før debatten om skyldspørsmål ble reist. Handlingen til Eric og Dylan var nemlig så grotesk at man slet med å forklare den rasjonelt.
Hele USA gikk inn i en kollektiv selvransakelsesprosess.
Det store spørsmålet var hvordan dette kunne skje? Var gjerningsmennene sinnsyke? Skyldtes skolemassakren voldelige dataspill, internett, voldsfilmer eller musikk? Hvordan var det i det hele tatt mulig å unngå å se hva som var i emning?
Artikkelen fortsetter under annonsenOg kanskje viktigst av alt: Kunne det samme skje igjen?
Hvem er gjerningsmannen?
Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo sier til ABC Nyheter at det er vanskelig å si noe individuelt om menneskene som velger å massakrere medelever før de tar sine egne liv. Men enkelte fellestrekk finnes.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Problemet med å analysere hva som ligger bak en slik massakre er at gjerningsmannen ofte dør. Men noen kjennetegn går igjen. Felles for mange er at de har vært enstøinger, hatt våpenfascinasjon og tilgang, annonsert gjerningen på forhånd og kanskje vært fascinert av skytespill.
– I tillegg har mange gjerningsmenn ofte være drevet av hevntanker eller hatt dype depresjoner, vrangforestillinger eller storhetstanker om seg selv. Mange har også blitt inspirert av andre eller hatt et ønske om å bli berømte, forteller voldsforskeren.
Hun understreker at personer som begår skolemassakre ikke er vanlige personer. Det er personer som ofte har en voldsom aggresjon.
Denne oppfatningen deles av flere.
- Var ikke vanlige
De første meldingene etter massakren ved Columbine beskrev gjerningsmennene, Eric Harris og Dylan Klebold, som relativt vanlige elever som hadde blitt mobbet fram til et bristepunkt og som deretter tok en grusom hevn.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen ifølge psykolog Peter Langman, forfatter av boka Why Kids Kill: Inside the Minds of School Shooters var ikke Eric Harris og Dylan Klebold vanlige unge som bare hadde spilt litt for mange dataspill. Ei heller var de vanlige ungdommer som drømte om berømmelse. De var rett og slett ikke vanlige. De var to ungdommer med store psykiske problemer og psykopatiske trekk.
Artikkelen fortsetter under annonsenI boka si toner Langman ned oppfatningen om at de to drapsmennene hadde vært mobbeofre. Han beskriver også to vidt forskjellige personligheter.
Hatet verden
Også journalist og forfatter Dave Cullen beskriver to forskjellige individer med ulike motiver bak drapene.
Cullen har jobbet med Columbine-etterforskningen i omlag ti år og ga nylig ut boka Columbine, om skytetragedien. Han tilbakeviser medias oppfatning om at gjerningsmennene tok målrettet hevn mot enkelte grupperinger, men hevder at de skjøt vilt rundt seg. Han mener også at Harris og Klebold lang fra var så utstøtte og ensomme som myten vil ha det til.
Artikkelen fortsetter under annonsenEric Harris beskrives som en psykopat full av sinne som hatet verden. Han drepte for to grunner. For å demonstrere sin overlegenhet. Og for å nyte det. For han var Columbine en forestilling. Det var kunst av sitt mest grufulle slag.
Dylan Klebold beskrives som oppfarende, depressiv og suicidal.
I 2004 ble det lagt fram en rapport som slo fast at politiet femten ganger hadde hatt kontakt med de to problemguttene gjennom en periode på to år før den fatale aprildagen i 1999. Til en viss grad dreide det seg om såkalte «revestreker», men Harris og Klebold var også involvert i innbrudd og hærverk.
Foreldrenes skyld?
Mange har prøvd å lete etter en forklaring hos foreldrene til gjerningsmennene. Kunne de ha forhindret den grusomme massakren? Ifølge USA Today uttrykket agenter fra FBI som jobbet med saken stor sympati for familiene til både Harris og Klebold. De visste at barna hadde problemer, men var av den oppfatning at de var i ferd med å håndtere det, at problemene ble tatt hånd om.
Artikkelen fortsetter under annonsenIngen foreldre mistenker vel barna for å planlegge en massakre og skrive seg inn i historien som massemordere.
Ifølge voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk hadde Dylan Klebold aldri skutt før massakren ved Columbine High School. Han hadde øvd seg gjennom skytespill og således fått en treffsikkerhet som var høyere enn politiets.
Ti år etter den grufulle massakren utspant seg ved Columbine High School, har det vært rundt ti andre lignende episoder.
Land som USA, Tyskland og Finland forekommer hyppigere enn de fleste andre land på denne statistikken.
Lite trolig i Norge
Voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk tror ikke det er stor sannsynlighet for at lignende episoder skal kunne skje i Norge.
Hun peker blant annet på at USA, Tyskland og Finland er land hvor massakre har vært en del av historien. Slik er det ikke i Norge.
– Norge er et land med få mennesker, lav voldsfrekvens og streng våpenlov. I tillegg har vi et velfungerende velferdssystem og gode program for forebygging. Dermed er det mye mindre sannsynlighet at en skolemassakre skal kunne skje her.
Artikkelen fortsetter under annonsenVoldsforskeren mener også at det norske samfunnet er mer gjennomsiktig, slik at vi er flinkere til å identifisere risikopersoner tidlig. Dessuten er det heller ingen høy våpenfrekvens i den norske skolen.
– Vi skal selvsagt aldri si aldri, men om det skjer vil det trolig være på grunn av psykisk syke personer eller folk utenfra. Vi har ingen tradisjon for dette i Norge. Det har vært familiemassakre i Norge og individuelle oppgjør i skolen, men heller ikke det er noe som skjer ofte.
Artikkelen fortsetter under annonsenBjørnebekk understreker imidlertid betydningen av å identifisere risikopersoner tidlig og å forebygge trusler og jobbe med etikk og moral i skolen.
– Norge har noen av de beste forebyggingsprogrammene i verden. Men vi må bli flinkere til å vektlegge etiske refleksjoner i mye større grad, hevder hun.
Minnene etter Columbine
Massakren ved Columbine for ti år siden var grusom og blodig, og navnet vil for alltid være synonymt med skolemassakre. Etter massemordet er det offentliggjort flere titalls tusener av dokumenter og flere videoopptak.
Artikkelen fortsetter under annonsenRagnhild Bjørnebekk er likevel tydelig på at om vi ser på antallet innbyggere og elever i USA og knytter det opp mot antall massakre, så er tallet veldig lavt. Skolemassakrer skjer veldig sjelden.
Hun tror ikke fokuset på tragedien som utspant seg ved Columbine High School for ti år siden bare er av et gode. Hun peker på viktigheten av å være bevisste på hvordan skolemassakre som Columbine håndteres og omtales.
– Vi bør huske historier for å kunne forebygge. Vi må forstå og forklare. Men samtidig finnes det noen få personer der ute som ikke bør eksponeres for mye for slike ting.
– Det viktigste er å sette det inn i en ramme om hvordan dette kan forhindres. Ved å formidle kan vi kanskje endre.
– Tilgang på våpen er det som gjør det så fatalt.