Kan vi ta sjansen på Iran?

Det er spørsmål som i dag stilles i Washington, de europeiske hovedsteder og Israel.

Det er ikke enkelt å gi et klart svar på disse spørsmål, for vurderingene av Irans evner til og ønsker om å fremstille atombomber varierer sterkt. I februar opplyste Det internasjonale atombyrået i Wien, at Iran har over 200 kilo mer anriket uran enn man tidligere trodde, til sammen over et tonn. Det er nok til å lage en atombombe. Rapporten er ennå ikke offentliggjort, men innholdet ble lekket til New York Times.

Mange eksperter, blant annet Gary Milhollin ved Wisconsin Project on Nuclear Arms Control uttrykte bekymring for de nye opplysninger. Og Institute for Science and International Security i Washington la frem en rapport som konkluderte med at iranerne hadde gjort et viktig våpenteknologisk gjennombrudd og nå kunne skaffe seg atomvåpen.

Uenighet i USA

Den amerikanske forsvarssjefen, admiral Michael Mullen, mente det var en virkelig fare for at Iran snart ville fremstille sin første atombombe. Forsvarsminister Robert Gates hevdet derimot at Iran «ikke er i nærheten av» å skaffe seg atomvåpen. Vi har fortsatt litt tid å gå på, sa Gates. Det er ganske oppsiktsvekkende at USAs forsvarsminister og forsvarssjef er så uenige om et av de viktigste spørsmål i internasjonal sikkerhetspolitikk i dag.

Har nok uran

Det dreier seg om, er ikke høyanriket uran, men lavanriket, og her har altså Iran langt mer enn man tidligere trodde. Men selv lavanriket uran kan være tilstrekkelig til å fremstille en atombombe, hvis man har nok av det. Mange eksperter, også norske, mener at Iran lenge har hatt nok uran til flere bomber, hvis man også tar med det som ikke er anriket.

9 april i år åpnet Iran en fabrikk som produserer drivstoffkuler av uran og centrifuger som anriker uran. Foto: AP

Det de nye opplysninger indikerer, er at iranerne har kortet ned tiden frem til å fremstille en atombombe.

Strid om tidsaspektet

Men selv om det er enighet om dette, strides eksperter og politikere om hvor lang tid det egentlig vil ta før Iran kan teste sin første atombombe. General David Petraeus, som er øverstkommanderende for de amerikanske styrker i Midt-Østen, mener det vil ta et par år, men han tilføyer klokt at det er mye vi ikke vet om det som foregår i Iran. Skal en atomtrussel bli troverdig må iranerne også ha langdistanseraketter til å føre dem frem til målet.

Irans intensjoner uklare

Det er ikke bare uenighet om disse våpentekniske spørsmål, men også om Irans intensjoner. Den amerikanske etterretningssjefen, Denis Blair, sa nylig til Senatets forsvarskomité at vi vet ikke hvilke intensjoner iranerne har, men han regnet med at Teheran i det minste ville holde muligheten åpen for å skaffe seg kjernevåpen.

Israelsk bekymring

Israelerne er mye mer bekymret. Ifølge Blair er de innstilt på en «worst-case»-mulighet, det vil si det verst tenkelige. Det skyldes at Israel ligger mye nærmere Iran og er mer utsatt med sitt lille territorium. Selv mellomdistanseraketter, som er det iranerne nå satser mest på, kan nå mål i Israel.

Men dette har også mye å gjøre med den politiske situasjon i Israel. Mer nasjonalistiske og ytterliggående krefter har overtaket i den nye regjering, og de er innstilt på å slå til mot Irans atomprogram før amerikanerne er villige til det. I fjor var det ubekreftede meldinger om at israelerne ville angripe mens George W. Bush fortsatt var president og de kunne regne med støtte fra i hvert fall noen i hans administrasjon. Men George W. Bush skal ha satt foten ned.

Irans president, Mahmoud Ahmadinejad. Foto: AP

En uforutsigelig kjedereaksjon

Det som bekymrer amerikanerne og europeerne mest, er hvilken uforutsigelig kjedereaksjon et angrep på Irans atomanlegg vil utløse i hele Midt-Østen. Det kan gjøre amerikanernes situasjon i Irak helt uholdbar siden shiitene der sympatiserer med Iran, og det kan føre til at provestlige regimer blir styrtet i den arabiske verden. Det er heller ikke sikkert at flybombing og raketter vil sette hele det iranske atomprogram ut av spill, siden mange av fabrikkene befinner seg dypt nede i jorden. Iranerne har lært av det som skjedde da det israelske flyvåpen i sin tid angrep de irakiske atomanlegg.

Hvordan ville iranerne reagere?

Et annet usikkerhetsmoment er hva som vil skje internt i Iran etter et slikt angrep? Vil de iranerne som er skeptiske til regimet da slutte opp om president Mahmoud Ahmadinejad? Ahmadinejad er sikret gjenvalg etter at den mer moderate Muhammed Katami så seg tvunget til å trekke sitt kandidatur. Han støttes av den øverste religiøse leder, Ayatollah Ali Khameini. Selv iranerne som ønsker seg et annet regime, ville reagere sterkt på et angrep fra Israel og/eller USA. De kan ikke forstå hvorfor ikke også Iran skal kunne ha sitt eget atomprogram når så mange andre stater har det. Vi skal ikke undervurdere iranernes stolthet over sin historie og kultur og den status landet i dag har fått.

Kvinnene er viktig

På lengre sikt er det rimelig å forvente sosiale og politiske omveltninger, om ikke ved en ny revolusjon, så gjennom en mer langsiktig prosess der de mest religiøse og uforsonlige langsomt settes til side. Her kan kvinnene komme til å spille en viktig rolle. Den islamske republikk har gått tilbake på de rettigheter som kvinnene oppnådde under Shaen. Jeg besøkte Iran den gang og ble slått av hvor frie og selvstendige kvinnene der var i forhold til andre muslimske land.

Ayatollahene strammet til

I 1979 kom det nye lover som ga menn rett til å ha fire hustruer. Ved ekteskapsbrudd kunne kvinner steines, men ikke menn. Etter skilsmisse som var lett å oppnå for mannen, fikk han foreldreretten til barna. Kvinnene måtte tildekke hodet og kle seg tekkelig når de opptrådte i det offentlige. Det minner meg om min barndoms dissentermiljø der jentene måtte skjule alt som kunne gjøre dem sexy og friste unge menn. Men privat fortsatte iranske kvinner å sminke seg og de går med vestlige modellklær. De står ikke noe tilbake for sine vestlige medsøstre i tiltrekkende kvinnelighet.

Kvinnen bedre utdannet

Enda viktigere er det at iranske kvinner skaffer seg bedre utdannelse enn mennene. 65 prosent av studentene ved universiteter og høyskoler er kvinner. Samtidig skal vi huske på at 70 prosent av Irans befolkning er under 30 år og representerer en ungdommelig frihetstrang som gamle ayatollaher ikke kan stanse i lengden. Den iranske feministbevegelsen har et betydelig potensial selv om myndighetene foreløpig legger alle slags hindringer i veien for dem. 70 feminister sitter i øyeblikket i fengsel. Både i den muslimske verden og i Europa tror jeg det er de velutdannede og selvbevisste kvinner som til slutt vil vippe de reaksjonære menn av pinnen.

USA overveier ny strategi

Med slike langsiktige perspektiver er det forståelig at Obama-administrasjonen ikke vil gjøre noe som kan styrke de reaksjonære krefter i Iran. Washington overveier nå en strategiomlegging overfor Iran når det gjelder atompolitikken. Man vil tolerere en begrenset urananrikning dersom iranerne vil respektere de betingelser som Det internasjonale atombyrået setter. Uranfremstillingen skal begrenses til sivile formål. Amerikanerne har skjønt et en bred konfrontasjonspolitikk ikke gir resultater og vil nå prøve noe nytt. Høytstående amerikanske politikere har uformelt truffet iranske representanter, Afghanistan-rådgiver Richard Holbrooke og utenriksminister Hillay Clinton nå senest i Haag. Natos visegeneralsekretær Martin Erdmann har møtt den iranske ambassadør i Belgia. Det er første gang siden 1979 at alliansen har noen slik forbindelse med Teheran.

Den amerikanske journalisten, Roxana Saberi. Foto: EPA

Ulike signaler fra Iran

Men signalene fra Teheran er ikke entydige. Under revolusjonsfeiringen i februar sa president Ahmadinejad at Iran var klar for samtaler med USA, men de måtte foregå i «en rettferdig atmosfære basert på gjensidig respekt». Og nylig sa den iranske sjefsforhandler,Saeed Jalili, i en telefonsamtale med EUs utenrikssjef Javier Solana at de gjerne vil ha atomsamtaler med stormaktene. Men samtidig skjelles USA ut, og iranerne gjennomfører en spionprosess mot den amerikanske journalisten Roxana Saberi, vel vitende om at det vil gjøre det vanskelig for Obama.

Trenger Russland og Kina

Til syvende og sist er USA avhengig av hjelp fra Russland og Kina for å få Iran til å oppgi sitt eventuelle atombombeprogram. Moskva er ikke interessert i at Iran skaffer seg kjernevåpen, men har samtidig egne interesser, blant annet salg av teknologi til atomkraftverk. Russland eksporterer også våpen til Iran, men det er interessant at en toppmann i Moskva nylig slo kategorisk fast at de ikke ville selge det avanserte S-300 anti-luftrakettsystem til iranerne.

Allvitende synsere

Bruker russerne våpensalg til Iran som et mottrekk til det planlagte amerikanske rakettskjold i Europa? Det vet vi ikke noe sikkert om, selv om enkelte norske forskere sier at slik er det. Hverken på NUPI, PRIO, Forsvarets Forskningsinstitutt og på universitetene eller i medieredaksjonene sitter det folk med direkte innsyn i de indre maktorganer i Moskva.

Professor Øyvind Østerud kritiserte nylig i Morgenbladet den slags synsing som bare kaster blår i øyene på folk. Østerrud mente det nærmer seg et demokratisk problem når folk med tittel og posisjon får lettere adgang til mediene. Siden PR-kåte akademikere åpenbart ikke tar Østerruds advarsel alvorlig bør mediene være mer kritiske med hvem de presenterer som «eksperter» på kompliserte internasjonale spørsmål.