Meny

Påskekrim del 2

Si fra hvor du dør

Illustrasjoner Flickr: Jeremydeades , liten forside: izarbeltza

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ABC Nyheter er stolte av å presentere vinneren av vår krimnovelle-konkurranse Terje Føyn. «Grav Dem ned i tide» er en påskekrim i fem deler. Hver dag i påska publiserer vi en ny del.

Sugen på mer påskekrim?

Mens Terje Føyn stakk av med seieren i årets påskekrimkonkurranse, grodde det vilt og frodig rett bak. ABC Nyheter premierte fire andre påskekrimnovellister, og deres bidrag sto ikke langt tilbake for vinnerens. Vi vil trykke dem daglig sammen med vinneren, og i denne boksen kan du følge spenningen dag for dag:

 

Les andre avsnitt av Sissel VærøyviksFjellberg

Les andre avsnitt av Jorg WigumsBlot.

Les andre avsnitt av Marit RøedsHemmeligheten

Les andre avsnitt av Heidi Skogholts Grønne fingre

 

 

«Grav Dem ned i tide»

Del 2 : Si fra hvor du dør

Alle var enige om å ikke la Arilds bortgang spolere påsken. Etter en samtale på mobiltelefonen med den lokale lensmannsmyndigheten, ga jeg de andre beskjeden om at lensmannen først kunne komme i slutten av uken. Vi var ganske sjokkerte. Hvis krisen i politiet ikke engang fikk noen til å rykke ut ved blodige selvmord, hva skulle da til? Sa
Trygve, og Eli nikket.

Påskeskogen var lys og lett, med nesten ingen snø igjen på trærne, som april fra nålene og gjorde luften mer umerkelig enn vi kunne drømme om. Klærne ble tatt av mens vi beveget oss, plagg for plagg, og til slutt gikk vi i t-skjorter og kortbukser. Eli hadde solbrune lår, og lo og kastet snø på Trygve og dyttet Anders over ende, og jeg tenkte: viser hun egentlig den respekt for døden som man bør, selv om hun er en utenforstående. Jeg er selvsagt ikke noen mørkemann, jeg kan jo le av meg selv, men når man har død, så har man død. Det er en tid for alt.

Eli ler og ler. Munnen hennes er smurt med leppemykner med solfaktor, en mørkegul stift som hun trykker mot leppene, hun har et nøytralt og konsentrert uttrykk i ansiktet, og et tynt lag av svette på pannen, som hun ikke tørker. Trygve legger en arm rundt livet hennes, det er smalt og velformet som et økseskaft, og trekker henne forsiktig til seg, og vi tar alle av oss skiene og rigger oss til på snøen, svette og varme og klarer faktisk å få litt påskestemning.

- Nei, ikke nå lengre, sier Anders. Men det var for jævlig.

- Var han depressiv? Spør Eli, uskyldig.

- Jeg har ikke spydd siden jeg var seksten, sier Anders.

- Arild var den støe typen, jeg skjønner ingenting, sier Trygve. Han lar sitt solblonde hår rugge av Elis brune hånd.

Vi eter appelsiner og slurper i oss altfor varm sjokolade, og jeg brenner meg på tungen, slik jeg alltid gjør. Det er en naturlov: det er umulig å unngå å bli brent på tungen når man er på skitur.

- Kanskje vi bør snu? spør jeg. Noen må ta ansvaret for å tolke den tiltagende ettermiddagsvinden, selv om solen skinner, og kinnene blir røde under solkremen. Vi sitter på ski bundet i ski, og er sammen, slik påsken er: det er en tid for å være sammen, svette sammen, svis av samme sol.

- Nei kutt ut da, Arne, brummer Anders, og krammer en snøball med sine trolltykke fingre og hiver den mot meg. Han sneier meg i halsen på anorakken, og noen smuler issnø ruller innenfor halslinningen og ned i ullgenseren og gjør det vått, så klamt. Siden blir det kaldt. Helvete, tenker jeg.

- Grav deg ned Arne, sier Trygve til meg, - nei, jeg bare kødder, hæhæ. Eli ser på Anders, så ser hun på meg, og på Trygve.

Si ifra hvor du dør, tenker jeg.

- Hva sa du? Spør Trygve, med store, spørrende øyne, kan lener seg bakover, og trekker hele Elis lange, slanke kropp opp fra gropen i snøen, der hun og Trygve har hvilt tungt mot jorden.

- Ingenting, sier jeg.

Anders danser med Eli. Det er sent på kvelden. Vi har plassert Arild i uthuset. Vi har skrubbet og ryddet og drukket.

Jeg visste ikke at Anders kunne danse. Trygve har nesten sluknet, han sitter som en krum og rykende veke og dupper med hodet i et hjørne, og iakttar Anders gjennom tunge øyenlokk. Men legge seg gjør han ikke.

Eli orker alt, hun svinger og svanser seg, med stramme legger, og hofter som slår fra den ene enden av stuen til den andre, som pendelen i en bestefarsklokke. Anders drikker. Jevnlig må han ut og slå lens. Jeg drikker også. Jeg har tatt ti slurker, muligens flere. Allergien for humle har kanskje slått inn. Hva er det jeg drikker? Fanden vet. Kanskje tåler jeg ikke potet. Jeg vil legge meg, men gjør det ikke. Anders flirer mot meg bak Elis svaie rygg når han passerer i sin dans. Helvettesdans! tenker jeg.

Om natten drømmer jeg om å tømme en kjeller for vann. Eller så er det en møkkakjeller jeg står i? Det er en kjeller under et fjøs. Jeg kjenner lukten av ammoniakk. Jeg våkner midt i det jeg skal ta et tungt tak med møkkaspaden.

Jeg sitter på huk over den store kroppen til Anders. Vi er ute på trammen. Hendene mine ligger rundt halsen hans. Hodet hans hviler på underlaget. Han har ingen puls. Bak meg hører jeg et skrik. Det er Eli som skriker i døråpningen. - Han er død, sier jeg, og reiser meg, brått edru, rak som en prest.

Del tre kommer på påskeaften.


Relaterte saker:

Del 1 Det er ingen skam å spy

Her er vinneren

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus