Meny

Maia Hirasawa: «GBG vs STHLM» (Razzia/Bonnier Amigo)

Neste svenske ut

Maia Hirasawa er ute med sitt andre album. Foto: Severus Tenenbaum (Razzia Records/promo)

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den svenske pophæren fylles av damer, og nå er det Maia Hirasawas tur.

«GBG vs STHLM»«GBG vs STHLM»

Den svenske pophæren, som alltid har strømmet uhindret og velkomment over norske grenseoverganger, fylles av spennende damer i kjølvannet av Håkan Hellström.

Etter Jenny Wilson , Karin Dreijer Andersson (Fever Ray , The Knife, Röyksopp ) og Anna Järvinen, er det tid for å bli kjent med ambisiøse, skranglete, småskjeve, morsomme og talentfulle Maia Hirasawa. Også hun fra Sverige. Naturligvis!

Hun er en annerledes potet med noe av Håkan Hellströms soulenergi og i besittelse av en typisk britisk popdiksjon á la Billy Bragg. Ellers har hun nok tatt noen kveldstimer hos Tori Amos, parallelt med teaterundervisning hos et balkansk kabaretorkester.

Lekende

Men Maia Hirasawa, med bakgrunn som backup-sanger i det svenske halvpopulære og halvanerkjente indiebandet Hello Saferide, er definitivt ingen vanlig A4-artist. Hun har mye artig i skuffen sin og leker seg kostelig på sitt andre soloalbum «GBG vs STHLM» (Göteborg versus Stockholm). Her finner vi også litt av den samme urbane rotløsheten som har preget Hellströms energiske uttrykk.

Med sitt kjødelige opphav fra både Sverige og Japan, er Maia Hirasawa en popartist med mye på hjertet. Det i en sånn gra at det nesten bobler over av og til. Talentet er uomtvistelig, selv om stemmen bare er middels interessant. Instrumenteringen er hovedsakelig basert på akustisk gitar og piano, dramatisert med Fläskkvartetten-aktige strykere i kombinasjon med et kabaretorkesters lirekasser og xylofoner.

Resultatet låter i overkant skranglete med det samme, men ved å lytte til albumet tre-fire ganger, skrider en interessant dame frem. En dame med langt større mening bak det hun gjør enn det som ved første ørekast gjør seg gjeldende.

Maia Hirasawas uttrykk trekker tråder til alt fra Jenny Wilson og Alanis Morissette, via folk som Billy Bragg, Freddie Wadling og Håkan Hellström til en Tori Amos i møte med The Polyphonic Spree. Det er ikke spesielt plagsomt at hun stjeler underveis på sin ferd mot egen musikalsk identitet. Men selv om det er mye interessant å spore på «GBG vs STHLM», så er det ikke spesielt vanskelig å registrere at den unge dama fortsatt er i støpeskjeen.

Sjarmerende og søtt

Det er fullt mulig å la seg sjarmere av den kvinnelige soulfølelsen og Hellström-energien som åpner albumet med «Hush Now». Søtt er det også der hun møter den anerkjente svenske Nick Drake-inspirerte artisten Nicolai Dunger i duett på «Come With Me». Ellers bør den herlige Fläskkvartetten-lekenheten som melder seg i «South Again» nevnes, samt de store popharmoniene i «Thought I'm Just Me». Her minner Hirasawa aller mest om den orkestrale popsjarmen vi våknet opp til med The Polyphonic Spree i lendekleder tilbake i 2004.

Billy Bragg-følelsen i både «The Wrong Way» og «I Woke Up» forteller mye om hennes bakgrunn som tidligere britpoper. Hun har for øvrig også utdannelse som jazzsanger så det finnes mange hemmeligheter i skrinet til Maia Hirasawa.

Maia Hirasawa slo hull i asfalten med «Though, I'm Just Me» for to år siden. Med «GBG vs STHLM» kommer hestehoven frem med masse fin gulfarge. Ikke se bort fra at det kan blir noe mer neste gang...

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus