Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
- Jeg har en gave å gi til verden, nemlig musikken min. Det er derfor jeg kaller meg selv Shooby, det menneskelige horn.
Ordene stammer fra amerikaneren Shooby Taylor, en av verdens store musikalske originaler. Skjønt, ordet musikalsk kan nok få enkelte til å rynke på nesa og trampe litt ekstra med den kritiske versefoten.
Shooby Taylor var nemlig aldri musikalsk i klassisk forstand. I stedet tråkket han opp sin egen musikkretning milevis unna det trauste og etablerte. Sangen hans var full av grynt, rop og halvartikulerte ord som nærmest var umulig å imitere. Som et maskingevær spyttet han ut lange tirader av meningsløse konsonanter. Yndlingsfrasene var av typen «HAW! BAW! SCHLAW! SLAWDOOBY! RAW! SCHLAW! SCHLAW!» og for eksempel «TWEE DAW SHAW HEEEEEEEEEEEE».
«Scatting» kalte han det for.
Scatting er ingen ukjent musikkform. Ifølge definisjonen er det en form for ordløs jazzimprovisasjon, bygget opp av meningsløse stavelser. Midt i blinken for Shooby, altså, som hadde hatt problemer med stamming fra barnsben av.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenShooby Taylor, eller William H. Taylor som han egentlig het, ble født i 1929 og vokste opp i Harlem, New York. Ifølge egne utsagn hørte han allerede som barn lyder i hodet sitt som han ønsket å uttrykke musikalsk. Han startet derfor på musikkskole for å lære seg å spille saxofon. Men suksessen uteble, Shooby Taylor og saxofonen spilte ikke på lag.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenTaylor ga opp instrumentet, men musikken la han ikke på hyllen. Han hadde fått en åpenbaring som han prentet inn i seg selv og brukte som ledestjerne.
«Min musikalske sjel kan ikke uttrykkes gjennom et instrument. Det er jo jeg som er hornet!» var mantraet hans.
Å høres ut som en menneskelig saxofonsolo var målet til Shooby Taylor. Han så på stemmen sin som en stor gave som burde deles med resten av verden. På ettermiddagene og kveldene jobbet han på postkontoret. Men etter midnatt dro han rundt på klubbene på Manhattan for å opptre og formidle sitt musikalske budskap.
Artikkelen fortsetter under annonsenFolk lot seg ikke imponere. Shoobys musikk ble oppfattet som sur og meningsløs. Både musikere og publikum styrte unna. Shooby ble ikke tatt seriøst.
Trass i all kritikk holdt Shooby ut. Han hadde funnet sin vei og var fast innstilt på å følge den. Han ville fortsette med musikk. Og en ettermiddag i 1983 gikk han inn i musikkstudioet Angel Sound i New York og spilte inn sine egne versjoner av gamle klassikere. Studioet var av den typen der hvem som helst kunne stikke innom. Og innspillingene til Shooby gikk stort sett bare ut på at han satt på en grammofon med gamle klassikere, og så la han sin egen stemme oppå den allerede eksisterende.
Dermed dubbet Shooby sin spesielle syngeform oppå storheter som Johnny Cash, Miles Davis, Elvis og Mozart ved å synge fraser som «SWELAYDOBEYDOOODLYDOOBADUBBAH TWEEDY OOV DAH RAH!» og «RUU-AH! RUU-HA! HA! HA! HA!»
Artikkelen fortsetter under annonsenDessverre for Shooby ble det ferdige resultatet fremført for døve øver.
Først ved introduksjonen av Internett begynte Shooby Taylor å få et visst musikalsk gjennombrudd og en voksende fanskare. Flinkere til å synge hadde han riktignok ikke blitt, men mentaliteten ute i samfunnet forandret seg. Flere og flere begynte å tenke at det burde være rom for originaler som Shooby Taylor. Låtene hans dukket stadig opp på lokalradio. Men noe informasjon om «Det menneskelige horn» var det ingen som hadde.
En gruppe fans begynte å lete etter svaret, og i 1997 ble fansiden Shooby.com opprettet, primært for å prøve å finne ut hvem Shooby Taylor var, og om han fortsatt var i live.
I 2002 klarte tilhengerne å spore opp Shooby Taylor på et eldresenter i New York. Det menneskelige hornet var fortsatt i live, men han var ikke lenger frisk. Han hadde vært gjennom slag og hatt problemer med nyrene. Sangen hadde han lagt på hylla, men han uttrykte stor glede over endelig å bli anerkjent.
Artikkelen fortsetter under annonsenJakten på Shooby bidro sterkt til at den eksentriske musikeren i dag regnes for å være et kultfenomen, både på Internett og i både musikalske og umusikalse kretser.
I dag er flere av låtene til Shooby Taylor gjort tilgjengelige på Internett. Låtene er langt unna den gyldne middelvei hva musikk angår.
Trolig vil du både le av Shoobys tolkninger og tenke at mannen ikke eide talent. Likevel har denne musikken både identitet og en åpenbar godhet i seg. Og for alle med sans for musikk som går mot strømmen, vil Shooby Taylor for alltid minnes som den rene gullgruven.
4. juni 2003 dør Shooby Taylor. Han ble 73 år gammel.
Softly and Tenderly.
Lift Every Voice and Sing.
Tico Tico.
How Great Thou Art.
Why Me, Lord?.
Over the Rainbow.
