Meny

Påskekrim del 1

Det er ingen skam å spy

Illustrasjoner Flickr:  ainudil Lite forsidebilde Mike "Dakinewavamon" Kline

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

ABC Nyheter er stolte av å presentere vinneren av vår krimnovelle-konkurranse Terje Føyn. «Grav Dem ned i tide» er en påskekrim i fem deler. Hver dag i påska publiserer vi en ny del.

Er du sugen på mer påskekrim?

Mens Terje Føyn stakk av med seieren i årets påskekrimkonkurranse, grodde det vilt og frodig rett bak. ABC Nyheter premierte fire andre påskekrimnovellister, og deres bidrag sto ikke langt tilbake for vinnerens. Vi vil trykke dem daglig sammen med vinneren, og i denne boksen kan du følge spenningen dag for dag:

 

Les første avsnitt av Sissel Værøyviks Fjellberg

Les første avsnitt av Jorg Wigums Blot.

Les første avsnitt av Marit Røeds Hemmeligheten

Les første avsnitt av Heidi Skogholts Grønne fingre

 

 

«Grav Dem ned i tide»

Del 1: Det er ingen skam å spy

Det var bare oss gamlegjengen, så det var ingen skam å gjøre som vi alltid hadde gjort i påsken: reise til hytta til Trygve langt pokker i Finnskogen, der snø møter snø, der myrer møter granskog og bladskog møter blandingsmisbruk: smeltevann og potetsprit.

I år var vi fem: Trygve hadde fått med seg Eli, en schpa kæbe (som Trygve sa, tydelig fornøyd, og vi andre skulle ligge unna!) i midten av tyveårene, som hadde tatt den obligatoriske tequilashoten på bensinstasjonen på Rugsletta uten å nøle. Hun var blitt godtatt øyeblikkelig som en av oss, enda hun var altfor vakker for oss, med langt, lyst hår, som hun slengte bakover som spruten fra en opplyst fontene foran rådhuset en vinternatt. Hun lo høyt med en veldig lys stemme og sa skjære Trygve i stedet for kjære, men det var bare sjarmerende. Hvordan denne åpenbaringen hadde blitt med Trygve på påsketuren vår, var et mysterium, like stort som at hun som enslig kvinnesvale studerte teoretisk astrofysikk på siste året, og var formann i Donald-foreningen på sitt institutt for altfor begavede. Øynene hennes skinte et sekund, blått og hvitt som i en malstrøm, når hun sendte meg et blikk, og jeg kjente at håndflatene mine ble numne, der jeg satt og holdt et knippe staver mens vi kjørte, så de ikke skulle gli fremover og ødelegge innsiden av inventaret i Trygves nyeste firehjulsdrevne bil.

Anders låste opp. Han var to meter høy, dørvakt ved siden av dagjobben, og var liksom den praktiske sjefen, selv om alle visste det var Trygve som bestemte. Det var to låser. Begge nøklene måtte dreies og dreies. Anders dyttet døren opp med en stor, grov hånd. Han hadde de største hendene jeg noen gang har sett. Hytta var stor, et ombygd finntorp, med tykke tømmervegger i hovedhuset. Vi gikk inn på sokkelesten, og stablet kofferter og fjellsekker om hverandre, slik gutter nå engang har det med å gjøre. Stemningen var god. Eli satte seg bakoverlent i sofaen, og Trygve la seg demonstrativt ned, med hodet i fanget hennes, mens de peste og småpratet slik man skal, slik alle gjorde, med høy stemning og small talk på ut- og innpust, slik påsketurer nå engang krever av en.

Jeg trakk meg litt til side fra prat og pes, og lot de andre ta sine rettmessige plasser i stuen. Vi hadde spist på en veikro, ingen gadd å gjøre stort annet enn å jekke opp noen flasker, sprette korkene med Trygves evinnelige, røde skrutrekker, som hadde trukket opp både dette og hint så langt tilbake noen kunne huske, slik at vi kunne blåse eksoslukten fra snøscootertaxien ut av øyne og nese.

Jeg satt i den blå stolen i hjørnet, og løftet min brune flaske, men drakk bare små slurker. Jeg var alltid med, men på nåde. På videregående hadde vi vært den gjengen som alltid hang sammen, men jeg var vel den som stod stille, som stille diltet etter, som alltid ble med, i det stille, slik noen alltid må. Eli stirret Trygve inn i ansiktet, og kysset pannen hans lett, og krysset bena. Håret gled framover og skjulte ansiktet hans, som i en foss.

Arild sjonglerte med to tollekniver midt i stuen. Eli reagerte slik man skal: hun hvisket herregud, mens skyggene fra stearinlysene fulgte knivenes stille flukt. Alle visste at Arild visste hva han gjorde. Det var slik han alltid hadde gjort. Han var like knyttet til knivene sine som en mor til sine barn. Jeg tenkte: slik får man damer. Slik får man. En gang hadde Arild budt opp den peneste jenta på skoleballet til dans. Regina hadde sagt ja. Jeg hadde gått og sett på denne rødhårede, overjordisk vakre hele det siste året på videregående. Jeg hadde ikke engang våget å snakke til henne. Men til Arild sa hun altså ja. Siden hadde hun sagt ja til Trygve, selvfølgelig. Men Arild var den første. Jeg beundret underarmene hans, som var nakne, og blodårene og den bleke huden, som hold sener og årer på plass, senene som beveget seg under huden, beundret balansen hans, som holdt knivene sirkulerende, blinkende.

- Jeg er redd, sa jeg brått. De andre så på meg, mens Arild kom ut av det, og lot den ene tollekniven falle i gulvet.

- Du er alltid redd, sa de andre, nesten i kor. – Predikantens sønn, redd for sin egen skygge! sa en eller annen.

- Faen, sa Arild. Stemningen var trykket i noen sekunder. Så satte Trygve seg opp og sa skål! og så var stemningen tilbake til den gode gamle. Jeg kunne ikke høre hva Trygve hvisket i øret til Eli, men hun så bort på meg.

Jeg våknet midt på natten. Det var helt stille. Jeg reiste meg fra madrassen jeg lå på og tittet ut av vinduet i andre etasje. Jeg skjøv vinduet helt opp. Det var kaldt, og stjerneklart. Månen skinte på snøen mellom grantrærne. Skyggene var umulige å gjennomskue. Hvem som helst kunne komme og gjøre hva som helst, så mørke var de. Jeg tenkte et øyeblikk på Arilds kniver, og kjente et stikk av smerte i mellomgulvet.

Jeg står ute i snøen, med bare føtter og skriker. Toppen av et grantre fyller himmelen. Den er sort. Skyggene har løsnet fra trærne, og renner som kullsorte bekker av blod utover snøen, samler seg i store, sigdformede dammer. Så våkner jeg.

Det er Arild. Soveposen, som en gang var lyseblå utenpå, og kyllinggul inni, er full av kliss. Det lukter ubeskrivelig. Hendene hans og underarmene er dekket av blod. Ut av halsen står en tollekniv, som fra et mislykket Frankensteinmonster. Opp fra brystet står den andre. Det er kliss og uorden over alt. Jeg visste ikke at han foraktet seg selv så sterk? Hvem skal rydde og vaske? Det blir en diskusjon mellom Trygve og Eli, som står med bortvendte, bleke ansikter.

Anders spyr utenfor. Den digre kroppen står som en knelende elg i soloppgangen og spyr. Jeg husker en gang han løftet meg opp fra gulvet, på strake armer, for å vise hvordan han som dørvakt løfter en bråkmaker. Han flirte da han slapp meg ned, som en sekk poteter, og jeg klynket, og forsøkte å late som om jeg ikke fikk vondt, men klarte det ikke. Det er ingen skam å spy, tenkte jeg. Min munn var lukket med vennskapets søte segl.

Del to av krimnovellen kommer på langfredag.

Relaterte saker:

Her er vinneren

Populært

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus