The Flatlanders: «Hills And Valleys» (New West/PlayGround)Minneverdig Texas-poesi

«Hills And Valleys»

Allerede da The Flatlanders dukket opp som band for første gang, i 1972 i Vest-Texasbyen Lubbock, var de utstyrt med en av de fineste Texas-sangene noensinne; Jimmie Dale Gilmores «Dallas».

«Did you ever see Dallas from a DC-9 at night?/Well Dallas is a jewel, oh yeah, Dallas is a beatuiful sight/And Dallas is a jungle but Dallas gives a beautiful light».

Undertegnede har fløyet inn til Dallas atskillige ganger, på vei til Austin, og opplevelsen har alltid vært verdens eneste poetiske touchdown, takket være Gilmores sang.

Kun på kassett

The Flatlanders' opprinnelige skjebne som band var av kort varighet. Albumet som inneholdt originalversjonen av «Dallas» kom bare ut på åttespors kassett(!) og forsvant med sandstormene som sveiper over denne delen av USA.

Fem år senere dukket The Flatlanders' Joe Ely opp under eget navn og introduserte verden til en enestående variant av Texas' rocka country. Med på lasset fulgte Flatlanders-kollegene Gilmore og Butch Hancock, innledende som låtskrivere på Elys feirede album.

I overgangen fra 1970- til 80-tall sørget Ely for forbrødring mellom Texas og London. The Clash kom ut ut av det trange punkskapet som seriøse Ely-countryfans. Et par av dem spiller sogar på Elys første konsertplate, «Live Shots».

Da jeg var i Austin for noen uker siden fikk jeg med meg en Ely-konsert, i duoformat med den enestående trekkspilleren Joel Guzmán. Pur Texas-magi fra Ely, som synes helt upåvirket av at han fylte 62 år i februar.

Nesten 20 år etter den begrensede førsteutgivelsen fikk The Flatlanders' debutplate en ordentlig presentasjon under tittelen «More A Legend Than A Band». Åtte år deretter, i 1998, gjorde trioen sin første sang som The Flatlanders på over 25 år, til soundtracket til Robert Redfords film «Horse Whisperer». Det ble startskuddet til The Flatlanders seriøse comeback på den amerikanske livescenen.

Siden 2002 har de også sluppet nye plater, «Hills And Valleys» er den tredje studioinnspillingen siden. Og hold på hatten, den er også The Flatlanders beste!

Fremdeles inspirert

Ely, Gilmore og Hancock skriver fortsatt viktige, inspirerte og poetiske sanger, alle godt forankret i landskapet der de har vokst opp og tilbrakt sine etter hvert lange liv. Med stemmer som både er tydelige og egenartede, og harmonier som værbitte utgaver av Crosby, Stills & Nash, treffer The Flatlanders innertier med tretten sanger som du må helt til Texas for å finne.

Den utgaven av plata som denne anmeldelsen er basert på inneholder ikke informasjon om hvem som har skrevet hvilke sanger. Men uansett hvordan fordelingen er; alle tre har trukket godsangene opp av saltakene.

Åpningen «Homeland Refugee» trekker forbindelsene mellom den dagsaktuelle økonomiske situasjonen og depresjonstidas USA. Woody Guthrie nikker ikke bare anerkjennende til teksten. Han tramper også takten til den sterke melodien, premium Ely.

Butch Hancock, av noen kalt «The Texas Dylan», stepper opp til mikrofonen på ultracatchy «Borderless Love». Også den dynket i Guzmáns groovy trekkspill.

Kvalitet

Jimmie Dale Gilmore, som Rolling Stone Magazine valgte til Amerikas beste countrysanger flere ganger på 90-tallet, bretter sin særpregede stemme rundt nydelige «After The Storm». Ikke på noe tidspunkt slipper trioen blikket på kvaliteten. Alt produsert med no-nonsense-hånd av Elys gamle pedalsteel-gitarist, Lloyd Maines (far til Dixie Chick Natalie Maines).

I «No Way I'll Never Need You» synger Gilmore: «I can think of several ways I'll never get to heaven/I don't need no world wide web to show me how it's done».

Texas-poesien renner i strie strømmer, mens de minneverdige melodiene avløser hverandre. Alt marinert i klingende akustiske gitarer og sydende trekkspill.

Hvorfor sitter jeg ikke på Gueros på South Congress, med en margarita foran meg på bardisken, og hører på dette? Hvorfor i huleste er det noen som synes at påsken er tid for å lete etter snø, når denne musikken kan smelte alt?