På patrulje i fiendeland

Fotografen og jeg befinner oss midt inne i jungelen i Kanyabayonga. Det er mørkt. Veldig mørkt. Erik, som er fotografens navn, ser jeg ikke. Jeg hører han hvisker med majoren. Men bortsett fra denne hviskingen er det helt stille. Vi er på fotpatrulje i Kongo, hvor vi leter etter FDLR-opprørere. Sammen med oss har vi ti andre soldater. De er alle indiske, og er en del av FN-styrken i Rutshuru-området.

- Ta dem med til de vanskeligste områdene, sa obersten som er sjef for FN-styrkene.

Vi går på noe vi med godvilje kan kalle en vei. Den er full av hull og forhøyninger, og vi ser ikke nesen foran oss. Vi snubler og sjangler, fotografen og jeg. Monuc-soldatene gjør dette flere ganger i uken, så for dem er dette plankekjøring.

Monuc-soldatene leter etter opprørere i jungelen flere ganger per uke.

Vi passerer landsbyer vi ikke ser. «Er det et hus?», tenker jeg. Av og til skimter jeg noe få meter unna som kan være et hus. Men sikker er jeg ikke. Det er helt stille. Enten sover de, eller så vet de at vi kommer og tier stille.

- Hvor farlig er dette, spør jeg majoren.

- Jeg vil ikke kalle det farlig. Dette er et problemområde, men de som får unngjelde, er de som bor her. De rundstjeles, voldtas og drepes.

- Men det er jo perfekt for bakhold her, spør og konstaterer jeg på en gang.

- Dét er det, svarer han, men FDLR bruker ikke bakholdsangrep.

- Aha, sier jeg, og tenker «Det var da enda godt».

Erik har mast om å få møte FDLR siden vi dro. Det har jeg også. Vi er ikke like sikre lenger. Det må innrømmes at vi synes det er i overkant spennende å lete etter opprørere i en jungel der vi ikke ser nesen foran oss.

- Hvorfor tar du ikke flere bilder, hvisker jeg til Erik.

På bilpatrulje med Monuc.

- Hvorfor? Jeg ser jo ikke hva jeg skal trykke på engang. Hvem er det som har kjøpt dette møkkautstyret, sier han surt.

»Det er jo jeg», tenker jeg. Men jeg sier ingenting. Det viser seg klokt, for kameraet nekter rett og slett å ta flere bilder. Det føles surt å ikke få flere bilder fra denne fantastiske turen.

Vi har på oss skuddsikre vester. Vi var litt usikre på om vi skulle ta dem på, og spurte majoren om det før vi begynte å gå. Han så bare rart på meg, og blikket var nok til å overbevise meg.

Indere er indere, og når vi kommer tilbake til bilene, blir vi servert te. Det føles rart å stå inne i svarteste jungelen og få servert te fra sølvfat.

Fotografen sammen med en Monuc-soldat. MMS-foto.

Mens vi drikker te, står vi sammen med en kaptein som bare vil snakke om våpen. Heldigvis har Erik vært jeger i militæret, så han tar seg av samtalen. Etterpå spør han meg om det er vanskelig å komme inn i Fremmedlegionen. Som om jeg vet noe om det. Heldigvis står Erik ved siden av meg.

Lite skjer på turen, og vi ser enda mindre. Vi er fornøyde med det, men det hadde vært kult å få litt spenning også.

En vanskelig oppgave

Med i overkant av 800 soldater skal Monuc dekke et område som er 120 kilometer langt og 40 kilometer bredt. Det ville være en svært vanskelig oppgave uten hjelp fra lokalbefolkningen.

- Vi er i kontinuerlig kontakt med de fleste landsbyene, og i hver landsby har vi seks til ti telefonnumre vi ringer når vi skal ut på patrulje. De har også vårt nummer, som de ringer når det oppstår situasjoner, sier P. H. Thakur, som er sjef for operasjonssentralen i leiren.

Likevel er det 20 landsbyer som ligger så utilgjengelig til at de ikke kan nås av Monuc-styrken. I Rutshuru-området, som er deres ansvarsområde, bor det 350.000 mennesker.

Han forteller at de til enhver tid har minst tre patruljer ute om natten, i tillegg til at de har to patruljer i beredskap som kan rykke ut på kort tid.

Skjøt prest

FDLR er en milits som består av rwandiske hutuer som har flyttet seg over grensen til Kongo. Problemene med FDLR eskalerte etter at den tutsidominerte styrken CNDP inngikk en avtale om at de skulle integreres med regjeringshæren, som var deres gamle fiender. Sammen kjemper de mot FDLR.

FDLR gjør livet for lokalbefolkningen svært utrygt. Dagen før ABC Nyheter kom til Rutshuru, skjøt de en katolsk prest fra Polen. ABC Nyheter prøvde å treffe ham, men han var ute av stand til å snakke.

Samme dag hadde de et plyndringsraid i utkanten av byen Kivanja. Det førte til en trefning mellom opprørerne og regjeringshæren (FARDC), men flere drepte som resultat.

Regjeringshæren er også sterkt representert i området. Regjeringshæren har også vært involvert i plyndring, drap og voldtekt av lokalbefolkningen. Et stort problem har vært at de ikke får lønn.

Turde ikke gå ut

Før vi var på patrulje i jungelen, var vi på samme type oppdrag i byen Kivanja. Også der var oppdraget å lete etter opprørere. Monuc opererer med flere rekognoseringslag, med elleve menige og en offiser på hvert lag. Hver kveld tråler de byen på kryss og tvers – alltid på forskjellige tidspunkt og ulike ruter, sånn at opprørerne ikke skal kunne forutse når patruljen kommer.

- Tidligere turde vi ikke gå ut på kveldene uten å bli redde for å bli plyndret eller drept. Selv om det har blitt roligere enn det var før jul, plages vi med FDLR. De kommer frem på natten, og til og med på dagen, for å plyndre og stjele. Etter at Monuc begynte å patruljere, føler vi oss tryggere, og vi kan til og med har markedene åpne utover kvelden, sa en innbygger vi snakket med.

Det han sa ble bekreftet av flere andre vi snakket med.

Bortsett fra en ung mann som ble arrestert fordi han fornærmet en offiser i regjeringshæren, skjedde det lite. Vi kom til stedet akkurat da det skjedde, men det var tydelig at vår tilstedeværelse av svært lite verdsatt av regjeringshæren. De ga klar beskjed om at bilder ikke var aktuelt.

Etter det var det klart for fotpatrulje i jungelen. Vi ble kjørt inn i jungelen i det som føltes som verdens trangeste jeep. Begge bena til både fotografen og jeg var helt dovnet bort etter ti minutter. Eller som fotografen formulerte det:

- Jeg var stridsudyktig etter ti minutter.

ABC Nyheter var på patrulje i jungelen på jakt etter opprørere.