«Mammut»- Lukas Moodysson:Hvit, rik og skyldig

«Mammut» kunne knapt vært mer dagsaktuell. Debatten om aupair-ordningen raser i media. Er dette jenter som endelig har funnet en vei ut av fattigheten eller utnyttes de på det groveste av norske, rike familier? Etter to timer i kinosalen med Lukas Moodysson er det vanskelig å forholde seg likegyldig til problematikken.

Svenske Moodysson har skapt seg et navn med titler som «Fucking Åmål» og «Lilja 4-Ever». «Mammut» framstår som langt mer polert enn regissørens tidligere arbeid.

På overflaten ser denne filmen like fin ut som familien den portretterer, den er rett og slett «snygg» som svenskene ville sagt det.

Vi befinner oss i New York hvor vi treffer en familie som tilsynelatende har alt. Mamma (Michelle Williams) er en vellykket kirurg. Pappa, (Gael García Bernal) er en selverklært «nerd» som har tjent millioner på å utvikle en webportal. Datteren Jackie på syv og et halvt er så søt at du kan spise henne opp.

De bor i den feteste leiligheten du kan tenke deg i Soho. Kjøleskapet er alltid proppfullt og den filippinske au pairen Gloria er søt og til å stole på. Likevel er de dypt ulykkelige.

Det store bildet

Familien har nemlig mistet kontakten med det «ekte» i livet. Mor og far føler at de ikke kjenner sin egen datter og tidsklemma er i ferd med å ta knekken på dem. Hvordan får man tid til både familieliv og karriere?

Ja, det er lett å nikke gjenkjennende og identifisere seg med dette hvite, rike, parets små drittproblemer. For det er nettopp det dette er: Små drittproblemer. Dersom man ser stort på det.

Og er det en ting Moddysson klarer i denne filmen så er det å få publikum til å se det store bildet. Det blir snart klinkende klart at mens de vestlige i filmen er ulykkelig på grunn av at de har tatt feile livsvalg, er asiatene ulykkelige på grunn av at de rett og slett ikke har noe valg.

Handlingen tar en vending og plutselig følger vi au pairen Glorias to unge sønner som bor sammen med bestemor på Fillipinene. De savner sin mor så dypt at det fører dem ut i tragedie. Samtidig drar pappa på jobbreise til Thailand og treffer en prostituert han gjerne vil «redde» ut av elendigheten.

Den gode samaritan

Historien er stillestående og nærmest siger framover. Dialogen virker ekte og vi tror på de ulike karakterene. Moodysson har klart å gi Hollywoodstjernene Gael García Bernal («Motorsykkeldagbøkene», «Babel») og Michelle Williams («Dawson's Creek», «Brokeback Mountain») en skandinavisk coolness som kler dem.

Det som kanskje er mest plagsomt med denne filmen er at hovedpersonene i utgangspunktet virkelig har de beste intensjoner. De framstår som fine folk som gjerne vil hjelpe andre. Dessverre er det slik at alle deres gode «samaritangjerninger» får dem til å framstå som bortskjemte, priviligerte mennesker som mest av alt er opptatt av å vaske hendene sine for skyld.

Melodramatisk

Moodysson er ikke redd for å smøre på tjukt. Enkelte partier av «Mammut» er så tåredryppende og melodramatiske at det nesten tipper over mot det patetiske. Men bare nesten. For tiltross for snørr og tårer klarer han å berøre oss.

Regissøren har sagt i intervjuer at han denne gangen har gått inn for å lage en film som skulle være lett å tolke. Man kan trygt si han lykkes til gangs. Budskapet i «Mammut» er nemlig like krystallklart som det er ubehagelig: Vår globaliserte verden er fullstendig skakkjørt.

Eller som den store poeten sier det:

Everybody knows the fight was fixed
The poor stay poor, the rich get rich