Lene Marlin er absolutt inne på noe med sitt fjerde album mener ABC Nyheters anmelder. Foto: Stian Lysberg Solum (Scanpix)
Lene Marlin: «Twist The Truth» (Virgin/EMI)På rett spor
<pLene Marlin er inne på noe, men når ikke helt opp på sitt fjerde album.</p
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
«Twist The Truth»
Det er alltid stor interesse rundt Lene Marlin når hun er aktuell med nytt album. Ti år etter hun brakdebuterte med «Playing My Game» i kjølvannet av hitsingelen «Unforgiveable Sinner», er hun tilbake med sitt fjerde album; «Twist The Truth».
Kyndig produksjonshjelp
Denne gangen har Lene fått produksjonshjelp fra stødige hender som Even Johansen (alias Magnet) og Børge Fjordheim (fra Cloroform og Wunderkammer). De to kyndige vestlendingene har bidratt til å gi Marlin et lydbilde som hever helhetsinntrykket fra det vante, men uten å revolusjonere.
Som låtskriver er det liten tvil om at det fremdeles er Marlin som står bak låtene. Den lett gjenkjennelige stemmen har imidlertid fått en litt annen innpakning enn den som har preget de tre første albumene hennes.
I denne sammenheng betyr det at hun har tatt et karrieremessig steg videre siden sist vi hørte fra henne på «Lost In A Moment» i 2005. Den magnetiske påvirkningen har gitt henne en sval country-innpakning som kler låtmaterialet godt.
Men «Twist The Truth» er neppe et album som gir Lene Marlin en ny internasjonal suksess á la den hun fikk med debutplaten. Til det blir låtmaterialet beklageligvis hakket for anonymt. Dessuten mangler albumet potensielle hitsingler som nevnte «Unforgiveable Sinner» og «Sitting Down Here».
Det betyr ikke at «Twist The Truth» er ribbet for gode låter. Delikate «You Could Have» er en av disse, og kanskje albumets aller sterkeste enkelbidrag. Singelsporet «Here We Are» er en noe mer anonym affære som føyer seg pent inn i rekken av Marlin-komposisjoner, dog uten det lille ekstra krydderet som kunne ha gjort den til en umiddelbar hit.
Ellers er låtene på «Twist The Truth» jevnt over av det tradisjonelle slaget som er fint å høre på, gjerne på radio, men Lene Marlin sliter med å hevde seg i jungelen av dyktige låtskrivere der ute.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Behagelig
Det er også inntrykket man sitter igjen med etter noen runder med «Twist The Truth» på spilleren. Albumet inneholder et utvalg riktig så behagelige låter, men uten de kantene eller rammene som kreves for å skille materialet fra det jevne. Unntakene er nevnte «You Could Have» og den enda mer nedpå «Learned From Mistakes», som i Magnets lekre strykerarrangementer synker fjærlett inn i øret og fester seg. Noe som kan minne om en god gammeldags smyger av en låt.
Den avkledde countryfeelningen som melder seg i «Do You Remember» bør også nevnes, og bidrar sammen med avslutningsnummeret «You Will Cry No More» til å gi platen en brillefin avrunding.
Mer av dette, og Lene Marlin kunne på nytt ha meldt seg inn i den interessevekkende «se-opp-for»-kategorien på neste års by:Larm - eller på South by South West for den saks skyld.
Konkludert har Lene Marlin levert et album som skiller seg positivt ut målt mot hennes tre første utgivelser. Men likevel er det et stykke igjen før hun blir original nok i uttrykket til at hun virkelig hevder seg, selv om hun utvilsomt er inne på rett spor i enkelte bidrag her.
