Salem Al Fakir: «Astronaut» (Virgin/EMI)

Ekstraordinær pop

Salem Al Fakir lykkes godt med sin andre plateutgivelse. Foto: Tre Dadlar (EMI/promo)
Salem Al Fakir lykkes godt med sin andre plateutgivelse. Foto: Tre Dadlar (EMI/promo)

<pSvenske Salem Al Fakir treffer godt med sin andre langspiller.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Astronaut»«Astronaut»

Svenske Salem Al Fakir rasket med seg det som var av svenske Grammypriser da han brakdebuterte for snaut to år siden med «This Is Who I Am». Med et ekstraordinært øre for popmelodier man rett og slett ikke kan stå imot overgår han debuten med oppfølgeren «Astronaut». Dette er lyden av pop med stor P året 2009.

Salem Al Fakir, eller skal vi si Lars Salem Al Fakir. 27 år gammel, med syrisk far og svensk mor, lærte han å spille fiolin allerede som fireåring. Han turnerte i Russland som soloutøver på fiolin ti år senere, før han vendte hjem til Sverige for å lære seg å spille jazzpiano.

Suger seg fast

Med en slik ekstraordinær musikerbakgrunn lager han nå enkel, lettere soulbasert og tyngre hitbasert popmusikk. Og han treffer med en snert som suger seg til netthinnen som et flottbitt enten man vil det eller ikke. Norge har allerede hatt besøk av talentet, og er det en svenskeimport vi virkelig bør åpne grenseovergangene for er det denne.

Mye kan tyde på at han er vår tids Elton John eller Roger Hodgson (Supertramp). Et klassisk trenet øre som preger arrangementene, en fest bak pianoet, og popmusikk som uanstrengt bør kunne treffe 13-åringer så vel som 70-åringer.

Dette er ikke noe forsøk på annet enn å lage rett-i-øret og kommersielt god pop. Men du føler hele veien at det ligger en liten twist av genialitet på lur som har rot i hans tyngre identitet som musiker. Pop med en soulfølelse som Prince kunne lire av seg i sine varmeste stunder kanskje, eller med den åpenbart talentfulle friskheten Badly Drawn Boy tok England og USA med (og åpenbart ikke Norge) for noen år tilbake. Som et hvert «vidunderbarn» gjør han attpåtil det meste selv. All innspilling og produksjon av «Astronaut» er nemlig signert Salem Al Fakir selv.

Glamorøst delikat

Jeg liker lyden av det litt glamorøse og delikate som preger Salem Al Fakirs popmusikk, på samme måte som Arif Mardin en gang på 80-tallet produserte britiske Green og hans Scritti Politti. En litt britisk og fargemessig nokså hvit soul- og R'n'B-følelse som får «Astronaut» til å svinge med gode vibber. Melodiene følger Salems enkle stemme og lettere drama gjennom et pianoarrangement som kan minne mye om nevnte storheter som Elton John («Roxy») og Roger Hodgson («Now's The Time»). Og Stevie Wonder-fans vil nok ellers kunne falle for soulfølelsen i «It's Only You».

Søker sjelen din etter god pop med pianobasert dramaturgi, trenger du ikke se lenger enn rett over grensen. Salem Al Fakirs «Astronaut» kommer til å stå som en av de beste rene popplatene i 2009. Det trenger man ingen doktorgrad for å avsløre allerede nå.

Ingen nøling - begge tomlene opp for Salem Al Fakir!

Personvernpolicy