Kriger med kroppen

Det er meningen at du skal se, føle, høre og lukte hvordan det var i fengselsblokk H i 1981.

«Hunger» forteller historien om IRA-fangenes opprør mot det britiske fengselssystemet. Kjent under klengenavnet «the blanket men» organiserte en rekke innsatte med tilknytning til IRA protester mot behandlingen de fikk i Maze-fengselet i Nord-Irland.

De nektet å vaske seg, klippe seg og å gå med fengselsuniformer. I mars 1981 ble aksjonene trappet opp. Under ledelse av Bobby Sands gikk de inn i en sultestreik som resulterte i sultedøden for ti fanger. Bobby Sands var den første som døde.

Redefinerende film

Føl snøfnuggene: Stuart Graham som fengselsbetjent Ray Lohan

I Storbritannia er samtidskunstneren Steve McQueen (må ikke forveksles med sin navnebror skuespilleren fra 60-tallet) et velkjent navn. Han er kjent for å iscenesette seg selv på filminstallasjoner i kunstgallerier. Men også som politisk kunstner i Irak og gjennom en aksjon for å få døde britiske soldaters portretter på frimerkene.

Med «Hunger» har den prisvinnende kunstneren tatt skrittet ut i kinosalen. Denne gangen holder han seg bak kameraet. Det har ikke bare blitt hans debut som filmregissør. Filmen gjør noe nytt med filmmediet.

Kunsten og politikken

Michael Fassbinder gikk ned ekstremt i vekt for å spille Bobby Sands.

- Kunst har absolutt ingenting å gjøre med dette, har McQueen uttalt.

Han sier selv at det var fascinasjonen for hva et menneske er kapabel til å gjøre for å bli hørt, som drev han til å lage filmen. Som barn så han Sands bilde på nyhetene sammen med det økende tallet dager han hadde gått uten mat. På 66 stoppet det.

Selv om McQueen benekter det er samtidskunsten aldri langt unna. Den ligger i detaljene og de forsterkende sansene. Brødsmulene som fengselsvakt Raymond Lohan børster vekk fra fanget etter at han er ferdig med frokosten. Blodet han vasker vekk fra knokene etter at han har banket opp enda en fange. Larvene som kryper på madrassen mens fangene sover. Alt blir nært og håndgripelig.

Uhørt men virkningsfullt

I «Hunger» har lyd og bilde en hyperrealistisk følsomhet. Det er mer skrik og stønn enn ord, uten at det blir øredøvende. Mesteparten av dialogen i «Hunger» foregår i de tjue minuttene Bobby Sands snakker med presten sin om det han skal gjøre. Det hele er gjort i én lang, intens tagning som er kompleks både politisk og psykologisk.

20 minutters tagninger er uhørt i tradisjonell film, men det at McQueen frigjør seg selv fra konvensjonene og ikke lever opp til publikums forventninger gjør at filmen føles åpnere og friskere.

Når Bobby Sands så setter i gang å sulte vekker det ikke bare assosiasjoner til politikk. Det minner også om en kunstners iscenesettelse av seg selv. Skuespiller Michael Fassbinders enorme vekttap for å spille en utsultet Bobby Sands bidrar til dette.

Dritt klines utover celleveggene som om det var et Pollock-maleri. McQueen bruker flere minutter på å vise en vokter som soper piss bortover gulvet i kraftige taktfaste sveip.

Tårer, piss, svette og blod gjør filmopplevelsen ekstremt konkret, men med en kunstnerisk distanse som gir assosiasjoner til det kalde, sterile miljøet i et moderne galleri.

Regissøren begynte å gråte

Filmen er realistisk til det kontroversielle. Under en scene der fangene ble sluppet nakne ut i fengselkorridoren til et korps politimenn med batonger ble skuespillerne virkelig slått på for å få scenene til å virke ekte. McQueen forteller at han etter en stund måtte avbryte innspillingen fordi scenen ble for realistisk.

- På et tidspunkt så jeg på monitoren og det jeg så ble plutselig virkelig. Det slo meg at det var jeg som kontrollerte volden. Jeg var ansvarlig for at disse mennene ble slått med batonger. Etter filmingen begynte jeg å gråte. Jeg er en stor fyr. Jeg gråt ikke en gang i min fars begravelse. Plutselig gråt jeg som en unge. Det jeg filmet var virkelig, og det var grusomt. Du kunne føle brutaliteten av det fangene måtte gjennomgå. Det var et innblikk i den forferdelige brutaliteten i H-blokken. Det var som om vi hadde krysset linjen og danset med spøkelsene, sier McQueen i et intervju med engelske the Observer.

Som publikum gjør det meg så sint og opprørt at jeg får følelser som jeg fra et moralsk standpunkt ikke kan forsvare.

Utfordrer moralen

De ekstremt konkrete sanseopplevelsene skaper også en politisk reaksjon. McQueen har gått så langt som man kan tenke seg at det er mulig med film for å få oss til virkelig å føle fangetilværelsen på kroppen. Som publikum gjør det meg så sint og opprørt at jeg får følelser som jeg fra et moralsk standpunkt ikke kan forsvare.

En fengselsbetjent besøker sin demens-rammede mor på sykehjemmet og blir skutt. Etter å ha sett ham banke livskiten ut av fangene i én time er magereaksjonen min et spontant ja! Det er ikke jeg som har tatt slagene, fått blåmerkene eller ofret blodet, men det føles sånn.

- Min hensikt var å provosere til debatt blant publikum, å utfordre vår egen moral, gjennom film, sier McQueen selv.

Provoserende

Sannheten er at under IRA-fangenes protester var det 16 nordirske politimenn som ble myrdet, mens det var 10 fanger som sultet seg selv til døde. Likevel ligger sympatien og følelsene i filmen hos fangene. Film er et ekstremt subjektivt medium og «Hunger» utnytter dette.

«Hunger» reiser igjen spørsmålet om behandlingen av terrorister. McQueen utelater med hensikt å opplyse om hva IRA-mennene er dømt for. Det etterlater et rom for en prinsipiell diskusjon. Er menneskerettigheter absolutte eller avhenger de av hva du har gjort? Hva er menneskerettighetene verdt, om dette ikke er rettigheter du selv vil gi din verste fiende?

«Hunger» vant Camera D’OR i Cannes i fjor. Den har norsk premiere på fredag.